Hos oss bruker vi masse ressurser på å motivere studenter til å gidde å jobbe, og lykkes bare sånn passe. Den ressursbruken er det ikke noe vits å diskutere med nepalesere. Vi har selvsagt et mye bedre system og mye bedre tilbud. Men den indre driven er annerledes, rett og slett fordi en utdannelse her nede betyr så uendelig mye mer!
Kommer du ut med en mastergrad har du alle muligheter for en godt betalt jobb (bortsett fra de problemer som kommer fra kastesystemet og stengsler kvinner møter da) og kan ta deg av foreldre og søsken. Lykkes du ikke overlates du til servicejobber (taxisjåfør eller kelner), eller endre opp som bonde. Fint nok, men ikke betalt og ingen utvikling. Husk at den enkelte student er hele familiens prosjekt og investering. Faren (igjen, det handler om far her) har gjerne spart i årevis, flyttet til en by for at ungene skal få utdannelse, og tatt opp lån for at dette skal lykkes. Dette er mer regelen enn unntaket. Det er gjerne et av barna som gis denne muligheten, siden dette er dyrt. Dette kombineres gjerne med å sende en annen utenlands for å arbeide, til Gulfstatene India eller Europa hvor disse tar på seg slitsomme jobber, spesielt i byggebransjen. Uansett: studenten er gjerne familiens store investering for fremtidig suksess. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som skjer hvis han eller hun mislykkes.
Våre studenter: ja, får de en grad er det jo bra (inkludér nå for all del inn hva du har lyst til, ikke tenk på om det er behov for dette, eller at fagene henger sammen). Hvis du ikke får graden din? Det et er vel nesten like bra det? Fokus: ha det kjekt underveis!
La meg få si at en student som ikke lykkes med å få en grad hos oss heller ikke har prøvd hardt nok! Jeg har enda til gode å se studenter på vårt studium som ikke kommer igjennom hvis de arbeider skikkelig.
Denne holdningen er levende på UiA, også helt opp til ”topp” nivå: doktogradene.
Som stipendiat blir du fortalt/opplært til å se på dette som en vanlig jobb (ventilasjonen slås av kl 4). ”Premien” du får hvis du ikke lykkes med å bli ferdig? Stadig nye engasjement som universtitetslektor, gjerne med bedre lønn enn stipendiater. Slik at du får tid til å klore deg fast og etter hvert gå over i mer eller mindre faste posisjoner. Selvsagt finnes det hederlige unntak og selvsagt overdriver jeg. Men ærlig talt, de av dere som kjenner systemet: jeg er dessverre skremmende nærme sannheten? En ærlig visjon for UiA ville ha vært: La oss sammen skape et helt middels universitet hvor folk har det greit! (parentes bemerket: en visjon jeg selv hadde levd bra med, hvorfor ikke?)
I flommen av gode sider ved velferdstat og likhetstanke er dette noen av utfordringene: faren for at ”drømmen” om forbedring, som er så viktig og levende for nepalesere, og mangel på konsekvenser av å mislykkes, fører til et engasjement på lavnivå. Paradokset er selvsagt at vi likevel får ut bedre masterkandidater hos oss enn i land hvor motivasjonen er annerledes, selvsagt fordi grunnskolesystemet er så bra at studentene kan mye når de kommer inn. Første eller tiendeplass på europeiske rankinger betyr i denne sammenheng lite; i forhold til Nepal er vår grunnskole himmelen.
Min drøm har lenge vært å gi våre studenter en smak av andre virkeligheter ved å ta deler av studiet i utlandet. Jeg treffer på to gutter som lurer på om noe slikt kan la seg gjøre. De ønsker at utenlandske studenter som snakker engelsk og kan IT skal komme ned til deres distrikt for en periode for å dra rundt til skolene å trene opp lærerne der i IT-bruk. De kunne for eksempel gjort dette 3-4 timer hver dag, for å ha resten av dagen til egne undersøkelser og rapportskriving av egen oppgave. Forhåpentligvis noe vi kan få til som en bacheloroppgave? Kan vi skaffe reisemidler? Det tror jeg. Får vi studenter? Her er jeg dessverre mer usikker, vil norske studenter egentlig forlate egen trygg hverdag for å se noe helt annet i to måneder? La oss se. Faglig utbytte? Jepp, det må vi da fikse, men enda viktigere: personlig utbytte: langt utover det de får i norske prosjekter, det er jeg villig til å sette penger på.
søndag 4. april 2010
En form for oppsummering
”I think what we explored yesterday was an excellent example of how important social networks are in the villages” Jeg våkner kl 06.15. Devinder sitter på sengekanten 40cm fra ansiktet mitt, og er jo tydeligvis in the mood for å diskutere teorier og foreløpige funn…
Det er utrolig kjekt, men utrolig tett å reise to ukers sammen med en kollega og et uttal nye mennesker. Jeg har hatt 2 timer for meg selv på dagtid på denne turen. Vi har også mange netter delt rom og levd tett på mange på små områder. Det er alltid nydelig å komme hjem til masse plass, eget hus og alle de som er der.
Flott reise, følelsen av at man har funnet prosjekter som betyr noe for mange, og som vi kan bidra til å spre kunnskap om til enda flere. Mange forventninger hos oss og ikke minst de vi har truffet om hva vi skal få til fremover. Alltid et spenningsmoment knyttet til hva man rekker når man er tilbake på kontoret, og hvilke muligheter dette gir. Kvaliteten på intervjuene vi har gjennomført og dataene vi har fått er vanskelig å bedømme så nært. Det må modnes litt. Viktig å huske at dette var en første tur for å identifisere muligheter, og å la ambisjonene være deretter.
Land, folk, fjell? Strålende tur! Mange nye venner som ”krever” at jeg kommer ned igjen, fjell som er fantastiske, bra land for nordmenn som kan gå. Land? Kontrastfylt, fremdeles best for relativt ”robuste” og reisevante turister, men nydelig! Klarer du deg uten strøm halve døgnet og kan (som meg) skru av bryteren når det gjelder norske krav til hygiene og trafikksikkerhet er dette helt strålende! Neste gang skal eg prøve mountainbiking, padling eller rafting, eller prøve å komme meg enda høyere opp i fjellene. Drømmen er en av de to klassiske trekkingrutene, camp Everest eller camp Anaconda, som begge medfører pluss minus 20 dager på tur.
Og nok en gang. Flott sted. Det kunne ikke falt meg inn å tenke på å flytte hit!
Det er utrolig kjekt, men utrolig tett å reise to ukers sammen med en kollega og et uttal nye mennesker. Jeg har hatt 2 timer for meg selv på dagtid på denne turen. Vi har også mange netter delt rom og levd tett på mange på små områder. Det er alltid nydelig å komme hjem til masse plass, eget hus og alle de som er der.
Flott reise, følelsen av at man har funnet prosjekter som betyr noe for mange, og som vi kan bidra til å spre kunnskap om til enda flere. Mange forventninger hos oss og ikke minst de vi har truffet om hva vi skal få til fremover. Alltid et spenningsmoment knyttet til hva man rekker når man er tilbake på kontoret, og hvilke muligheter dette gir. Kvaliteten på intervjuene vi har gjennomført og dataene vi har fått er vanskelig å bedømme så nært. Det må modnes litt. Viktig å huske at dette var en første tur for å identifisere muligheter, og å la ambisjonene være deretter.
Land, folk, fjell? Strålende tur! Mange nye venner som ”krever” at jeg kommer ned igjen, fjell som er fantastiske, bra land for nordmenn som kan gå. Land? Kontrastfylt, fremdeles best for relativt ”robuste” og reisevante turister, men nydelig! Klarer du deg uten strøm halve døgnet og kan (som meg) skru av bryteren når det gjelder norske krav til hygiene og trafikksikkerhet er dette helt strålende! Neste gang skal eg prøve mountainbiking, padling eller rafting, eller prøve å komme meg enda høyere opp i fjellene. Drømmen er en av de to klassiske trekkingrutene, camp Everest eller camp Anaconda, som begge medfører pluss minus 20 dager på tur.
Og nok en gang. Flott sted. Det kunne ikke falt meg inn å tenke på å flytte hit!
Noen tilfeldige tall i forbindelse med Nepaltur
Dager på tur: 14
Ulike steder vi har overnattet: 8 (pluss to nattflygninger)
Antall timer i bil og buss:20-25
Mil tilbakelagt på denne tiden: ca 30-35, dvs gjennomsnittlig rundt 15 km timen.
Gjennomsnittlig pris overnatting: kanskje 18 dollar? Og dette er selvsagt dyrt fordi jeg er vestlig
Middag pr person på restaurant i Kathmandu: tipper 35 kroner, da spiser vi hva vi vil med drikke til
Antall personer vi har intervjuet (alene eller i gruppe): 70- 80 stykker? Vi har ca 50 opptak, til sammen cirka 40 timer
Antall bilder (før sortering): 870…
Ulike steder vi har overnattet: 8 (pluss to nattflygninger)
Antall timer i bil og buss:20-25
Mil tilbakelagt på denne tiden: ca 30-35, dvs gjennomsnittlig rundt 15 km timen.
Gjennomsnittlig pris overnatting: kanskje 18 dollar? Og dette er selvsagt dyrt fordi jeg er vestlig
Middag pr person på restaurant i Kathmandu: tipper 35 kroner, da spiser vi hva vi vil med drikke til
Antall personer vi har intervjuet (alene eller i gruppe): 70- 80 stykker? Vi har ca 50 opptak, til sammen cirka 40 timer
Antall bilder (før sortering): 870…
Møte med Devinders foreldre
Etter 3 timer i buss står jeg alene i en veikant og venter på å møte Devinders foreldre. De har dratt på motorsykkel 2-3 timer fra der de bor til der vi er nå for å møte oss. Jeg treffer en høy og rank mann, det er ikke vanskelig å se for seg at han har en lang millitærbakgrunn bak seg, og en typisk Nepalesisk kvinne ( i mine øyne), bortsett fra at hun er pyntet og bærer et uttall smykker. Det er helt utrolig at det er mulig å trø av en motorsykkel så elegant i en helt hvis kjole etter å ha kjørt flere timer på støvete og dårlige veier.
Vi hilser selvsagt med Namaste, før faren gir meg en klem. Devinder forteller meg senere at han dermed viser meg respekt som sin egen sønn. Moren er mer tilbakeholdende i første omgang. Når vi derimot fortsetter å spise, er det tydelig at dette ikke er noen sjenert dame. I Devinders kaste har kvinnene sterkere posisjon enn i mange andre kaster i Nepal. Det er ingen sjenanse eller tilbakeholdenhet overfor mann eller sønn her.
Overfor meg derimot er de mer usikre, noe som er logisk så lenge språkbarrieren er der. Jeg passer selvsagt på å fortelle at Devinder gjør bra arbeid hos oss og at vi er glade for å ha han på UiA, noe som ser ut til å gå rett hjem hos foreldre som ser at sitt eneste barn har fått lang utdannelse og jobb i et rikt land.
Devinder er enebarn. Hans bestefar (jada, slektsbånd her handler om menn) var bonde i en landsby like ved dem vi besøkte tidligere på turen. Faren fikk ikke store skolegangen, og valgte å gå inn i den indiske hæren, noe som jo fremdeles er vanlig i denne delen av landet. Han lærte å lese og skrive i hæren, og bestemte seg lenge før Devinder kom at hans sønn skulle få utdannelse og slippe unna slitet hans egen yrkesvalg innebar. Etter 27 år i hæren, ulike steder i India, med eller uten famile, er han nå pensjonert. Samtidig har jo Devinder fått sin utdannelse og inntekt, og har dermed kunne bygge hus til sine foreldre. Her bygges en etasje om gangen så lenge pengene varer, slik at husbygging gjerne tar flere år. Jeg fikk se flotte bilder av et nylig fullført 3 etasjers murhus. La meg tippe på 200-250 kvadratmeter? Dette fremstår nærmest som et symbol på at foreldrene har lykkes i sin gjerning: sønnen har fått seg utdannelse, jobb, og dermed mulighet til også å sikre sine foreldres alderdom.
Det er mange slike historier her nede. Familier flytter gjerne langt og til ukjente plasser for at ungene skal få mulighet til å få seg utdannelse. Utdannelse er viktig! Det er milevis forskjell mellom livet til de som har utdannelse og dermed bra arbeid, og bøndene, taxisjåfører og hotellansatte som ikke har det.
Det blir også et apropos til vår egen hverdag. Jeg har i de seneste årene arbeidet en del med hvordan vi kan motivere våre bachelor og masterstudenter til å arbeide og gjennomføre sitt studieforløp. Jeg tror ikke våre utfordringer ville blitt veldig godt forstått her nede. Fullføre utdannelse? Foreldre har gjerne flyttet, tatt opp lån og er dermed ofte avhengige av at utdannelsen lykkes, slik at lån (og alderdom) kan betales. I tillegg er jo risikoen ved å mislykkes på en helt annen planet enn hjemme. Her er du ingenting uten utdannelse, og får dermed et helt annet liv. Hjemme? Nei, du får vel ta et annet fag hvis du ikke gadd å arbeide, tenk nå for all del ikke på om det til slutt blir en vettug kombinasjon, men ha det gøy underveis! Jeg tviler på om de har studiestartfestival med Postgirobygget her (akkurat Postgirobygget hadde det jo vært ok å slippe). Jeg er selvsagt glad i vårt system, men for hver slik reise blir jeg nok litt mindre flink til å backe opp studenter hjemme som selv ikke gidder å arbeide.
Jeg får mange tilbakemeldinger fra foreldrene gjennom Devinder etter vårt møte. Nå er det jo selvsagt mulig at dette er høflighetsfraser, men jeg tar meg uansett friheten til å tenke at vårt møte var vellykket og interessant for alle parter!
Vi hilser selvsagt med Namaste, før faren gir meg en klem. Devinder forteller meg senere at han dermed viser meg respekt som sin egen sønn. Moren er mer tilbakeholdende i første omgang. Når vi derimot fortsetter å spise, er det tydelig at dette ikke er noen sjenert dame. I Devinders kaste har kvinnene sterkere posisjon enn i mange andre kaster i Nepal. Det er ingen sjenanse eller tilbakeholdenhet overfor mann eller sønn her.
Overfor meg derimot er de mer usikre, noe som er logisk så lenge språkbarrieren er der. Jeg passer selvsagt på å fortelle at Devinder gjør bra arbeid hos oss og at vi er glade for å ha han på UiA, noe som ser ut til å gå rett hjem hos foreldre som ser at sitt eneste barn har fått lang utdannelse og jobb i et rikt land.
Devinder er enebarn. Hans bestefar (jada, slektsbånd her handler om menn) var bonde i en landsby like ved dem vi besøkte tidligere på turen. Faren fikk ikke store skolegangen, og valgte å gå inn i den indiske hæren, noe som jo fremdeles er vanlig i denne delen av landet. Han lærte å lese og skrive i hæren, og bestemte seg lenge før Devinder kom at hans sønn skulle få utdannelse og slippe unna slitet hans egen yrkesvalg innebar. Etter 27 år i hæren, ulike steder i India, med eller uten famile, er han nå pensjonert. Samtidig har jo Devinder fått sin utdannelse og inntekt, og har dermed kunne bygge hus til sine foreldre. Her bygges en etasje om gangen så lenge pengene varer, slik at husbygging gjerne tar flere år. Jeg fikk se flotte bilder av et nylig fullført 3 etasjers murhus. La meg tippe på 200-250 kvadratmeter? Dette fremstår nærmest som et symbol på at foreldrene har lykkes i sin gjerning: sønnen har fått seg utdannelse, jobb, og dermed mulighet til også å sikre sine foreldres alderdom.
Det er mange slike historier her nede. Familier flytter gjerne langt og til ukjente plasser for at ungene skal få mulighet til å få seg utdannelse. Utdannelse er viktig! Det er milevis forskjell mellom livet til de som har utdannelse og dermed bra arbeid, og bøndene, taxisjåfører og hotellansatte som ikke har det.
Det blir også et apropos til vår egen hverdag. Jeg har i de seneste årene arbeidet en del med hvordan vi kan motivere våre bachelor og masterstudenter til å arbeide og gjennomføre sitt studieforløp. Jeg tror ikke våre utfordringer ville blitt veldig godt forstått her nede. Fullføre utdannelse? Foreldre har gjerne flyttet, tatt opp lån og er dermed ofte avhengige av at utdannelsen lykkes, slik at lån (og alderdom) kan betales. I tillegg er jo risikoen ved å mislykkes på en helt annen planet enn hjemme. Her er du ingenting uten utdannelse, og får dermed et helt annet liv. Hjemme? Nei, du får vel ta et annet fag hvis du ikke gadd å arbeide, tenk nå for all del ikke på om det til slutt blir en vettug kombinasjon, men ha det gøy underveis! Jeg tviler på om de har studiestartfestival med Postgirobygget her (akkurat Postgirobygget hadde det jo vært ok å slippe). Jeg er selvsagt glad i vårt system, men for hver slik reise blir jeg nok litt mindre flink til å backe opp studenter hjemme som selv ikke gidder å arbeide.
Klassisk motorsykkelantrekk dette her...
Jeg tror nok ikke jeg, med min norske bakgrunn, kan forstå hvilke ”klassereise” Devinders situasjon representerer. Ikke bare har han en helt annen utdannelse enn sine foreldre og besteforeldre, han kommer jo også fra en kaste hvor folk ikke kan gjøre sånt. Dermed er også han viktig som landsbyens stolthet og, vil jeg dro, forbilde for unge som dermed kan se at det er mulig å lykkes.Jeg får mange tilbakemeldinger fra foreldrene gjennom Devinder etter vårt møte. Nå er det jo selvsagt mulig at dette er høflighetsfraser, men jeg tar meg uansett friheten til å tenke at vårt møte var vellykket og interessant for alle parter!
Forskningen
Det er en viss risiko å ha med denne kategorien. Hvis dette blir kort og alt annet jeg skriver langt, kan det danne inntrykk av et noe skjevt fokus. La meg derfor skyndte med å si at dette selvsagt kommer til å bli presentert i andre kanaler etter hvert.
Mange prosjekter er omtalt her og der i disse skribleriene. Kort fortalt, her er noen av dem.
Wireless Internet Project
Som før nevnt startet nesten alt vi har sett på med Mahabirs Wireless project. Startet i 2001 for å koble egen landsby til Internett, har utviklet seg til nå å nå en 10talls landsbyer med mange andre på vent. Utmerker seg med den helhetlige tenkningen rundt behov for innhold og tjenester, som er grunnen til engasjementet i alle disse andre prosjektene som beskrives under.
Telemedisinprosjekt
Igjen, dette er presentert før, se omtale av Dr Didal. Videkonferanse for å få til samtale mellom leger i byene og helsepersonell på landsbygda, og leger i storbyer og på mindre sykehus. Masse muligheter, masse utfordringer! Arbeider nå blant annet med å få mikroskop og teknologi som gjør bilder og overføring god nok til for eksempel å kunne diagnostisere øyerelaterte sykdommer ”on the fly”
OLPC, OLE, PC-er i skolene
Det arbeides mye med å spre OLPC (one laptop per child) pc-er til skolene. Vi så på flere prosjekter. Fullt fokus på innhold og opplæring sammen med utrulling. Prosjektet medfører at ungene, som tidligere har hatt gamle bøker/fått bøkene for sent/ikke fått bøker, nå har oppdatert og nytt innhold på disse pc-ene. Det arbeides mye med å utvikle innhold på nepalesisk. I tillegg endrer dette den tradisjonelle undervisningsformen og bidrar til mer aktive unger på skolen. Ser foreløpig ut som om dette er en suksess, selv om det er piloter så langt. Lærerne vi snakker med forteller at foreldre og søsken også bruker pcene når ungene har de med hjem. Det er jo litt morsomt av vi ser ut til å bidra til at en annen organisasjon, som har produsert små informasjonsfilmer om helserelaterte forhold, nå vil se på mulighetene til at dette legges inn på barnas pcer, med tanke på at foreldrene og familiene kan se dette hjemme.
eGovernment
Dette er vel kanskje det mest skuffende området på en måte. Mange initiativer, men samtidig snakker ”alle” om at manglende drive og støtte fra offentlig myndigheter bremser utviklingen. Det ser ut som om det her, ulikt mange andre prosjekter, er nærmest utelukkende fokus på infrastruktur. Når vi spør om det er planer om å utvikle tjenester retta mot innbyggere får vi tomme blikk tilbake…
eBusiness
Mahabir er svært opptatt av å skape forretningsmuligheter som kan bidra til å legge penger igjen i landsbyene, og som deretter kan bidra til å utvikle bedre skoletilbud. For at prosjektene skal bestå er det jo også viktig at det genereres inntekter.
I prosjektet i dag er det makredsforum (finn.no i steinalderversjon). I tillegg arbeides det med turisme og masse bruk av Internett i denne sammenhengen. Mahabir har engasjert en svært vellykka forretningsmann som vi treffer. Han tenker business, noe som nok ikke er Mahabirs sterke side. I tillegg treffer vi reisebyrå som planlegger ”ansvarlige” turer hvor det legges igjen midler til lokalsamfunnet.
Andre spennende aktører vi møter er blant annet:
- Nasjonalt byrå ansvarlig for å regulere telekomm. Hvorfor vi treffer dem? Viktig premissleverandør for å utvikle nett i rurale strøk. De har penger til å støtte aktører som vil inn, men mangler aktører som ikke ser forretningspotensialet. Et eksempel på Mahabirs posisjon: vi blir fortalt av direktøren at Mahabir sa de måtte fjerne en avgift på 100 000 rupi (ca 10 000 kr) som var et hinder. ”Så nå er den på 1 rupi”, sier direktøren som den mest naturlige ting i verden.
- Tein 3 prosjekt. Omtalt før, bredbånd til universiteter, muligheter for internasjonalt samarbeid
- Unicode (stammespråk igjen) ansvarlige i Nepal. Handler om å gjøre språket tilgjengelig på internett, selvsagt viktig aktør i gamet dette og.
Alt sammen med de samme to formål: skape muligheter i landsbyene som bidrar til å hindre fraflytting, og bidra til bedre helsetjenester.
Mange prosjekter er omtalt her og der i disse skribleriene. Kort fortalt, her er noen av dem.
Wireless Internet Project
Som før nevnt startet nesten alt vi har sett på med Mahabirs Wireless project. Startet i 2001 for å koble egen landsby til Internett, har utviklet seg til nå å nå en 10talls landsbyer med mange andre på vent. Utmerker seg med den helhetlige tenkningen rundt behov for innhold og tjenester, som er grunnen til engasjementet i alle disse andre prosjektene som beskrives under.
Telemedisinprosjekt
Igjen, dette er presentert før, se omtale av Dr Didal. Videkonferanse for å få til samtale mellom leger i byene og helsepersonell på landsbygda, og leger i storbyer og på mindre sykehus. Masse muligheter, masse utfordringer! Arbeider nå blant annet med å få mikroskop og teknologi som gjør bilder og overføring god nok til for eksempel å kunne diagnostisere øyerelaterte sykdommer ”on the fly”
OLPC, OLE, PC-er i skolene
Det arbeides mye med å spre OLPC (one laptop per child) pc-er til skolene. Vi så på flere prosjekter. Fullt fokus på innhold og opplæring sammen med utrulling. Prosjektet medfører at ungene, som tidligere har hatt gamle bøker/fått bøkene for sent/ikke fått bøker, nå har oppdatert og nytt innhold på disse pc-ene. Det arbeides mye med å utvikle innhold på nepalesisk. I tillegg endrer dette den tradisjonelle undervisningsformen og bidrar til mer aktive unger på skolen. Ser foreløpig ut som om dette er en suksess, selv om det er piloter så langt. Lærerne vi snakker med forteller at foreldre og søsken også bruker pcene når ungene har de med hjem. Det er jo litt morsomt av vi ser ut til å bidra til at en annen organisasjon, som har produsert små informasjonsfilmer om helserelaterte forhold, nå vil se på mulighetene til at dette legges inn på barnas pcer, med tanke på at foreldrene og familiene kan se dette hjemme.
eGovernment
Dette er vel kanskje det mest skuffende området på en måte. Mange initiativer, men samtidig snakker ”alle” om at manglende drive og støtte fra offentlig myndigheter bremser utviklingen. Det ser ut som om det her, ulikt mange andre prosjekter, er nærmest utelukkende fokus på infrastruktur. Når vi spør om det er planer om å utvikle tjenester retta mot innbyggere får vi tomme blikk tilbake…
eBusiness
Mahabir er svært opptatt av å skape forretningsmuligheter som kan bidra til å legge penger igjen i landsbyene, og som deretter kan bidra til å utvikle bedre skoletilbud. For at prosjektene skal bestå er det jo også viktig at det genereres inntekter.
I prosjektet i dag er det makredsforum (finn.no i steinalderversjon). I tillegg arbeides det med turisme og masse bruk av Internett i denne sammenhengen. Mahabir har engasjert en svært vellykka forretningsmann som vi treffer. Han tenker business, noe som nok ikke er Mahabirs sterke side. I tillegg treffer vi reisebyrå som planlegger ”ansvarlige” turer hvor det legges igjen midler til lokalsamfunnet.
Andre spennende aktører vi møter er blant annet:
- Nasjonalt byrå ansvarlig for å regulere telekomm. Hvorfor vi treffer dem? Viktig premissleverandør for å utvikle nett i rurale strøk. De har penger til å støtte aktører som vil inn, men mangler aktører som ikke ser forretningspotensialet. Et eksempel på Mahabirs posisjon: vi blir fortalt av direktøren at Mahabir sa de måtte fjerne en avgift på 100 000 rupi (ca 10 000 kr) som var et hinder. ”Så nå er den på 1 rupi”, sier direktøren som den mest naturlige ting i verden.
- Tein 3 prosjekt. Omtalt før, bredbånd til universiteter, muligheter for internasjonalt samarbeid
- Unicode (stammespråk igjen) ansvarlige i Nepal. Handler om å gjøre språket tilgjengelig på internett, selvsagt viktig aktør i gamet dette og.
Alt sammen med de samme to formål: skape muligheter i landsbyene som bidrar til å hindre fraflytting, og bidra til bedre helsetjenester.
Doktoren og telemedisinsprosjektet hans
Dr Saroj Dhakal er interessant reisefølge! Vi drar som sagt sammen tre dager i fjellene, samtidig som vi også treffes igjen ved flere senere anledninger.
Doktoren er en høyt anerkjent lege på Model Hospital i Kathmandu. Han er fra en vel anerkjent kaste, og har gener som stammer fra den indiske siden.
Kastene betyr mye her, jeg skal ikke late som om eg får tak på dette systemet på to uker. Men grovt sett kan man dele inn i to, de som har opphav sammen med indere, og de som har mongolsk opphav. Det er faktisk relativt greit å se forskjell på dette selv for meg, de ”indiske” jentene er penest.
Saroj har altså indisk opphav langt tilbake og kommer fra en kaste som tradisjonelt har vært viktige i maktapparatet og ansett som kloke. Mahabir og Devinder er (navn), fra en kaste og et område hvor Gurkhakrigerne fremdeles rekrutteres fra. I deres område har svært mange familier en eller flere medlemmer i den britiske, indiske eller nepalesiske hæren. Dette er altså krigerfolket, med en lang og stolt tradisjon.
Saroj er full av historier. De som er litt på kanten fortelles de første dagene kun på nepalesisk, men blir i større og større grad oversatt til engelsk etter hvert som vi blir mer kjent. Mahabir og Saroj er klassekamerater fra ungdommen av. De er egentlig svært ulike. Der Mahabir fremstår relativt uflidd, oppslukt av jobben og hvor man trenger litt tid før smilet kommer, fremstår Saroj utadvent, snakker med alle, full av historier og svært belest. Når Mahabir reiser rundt i t-skjorte og sandaler, ser jeg for meg at Saroj nyter kulturen i Kathmandu. To ting har de opplagt felles: respekt for hverandre og engasjement for landsbyenes ve og vel.
Saroj er en bygutt som tok sin doktorgrad i Kina. Etter han kom tilbake tilbrakte han 2 år i en landsby. Jeg spør selvsagt ikke mer om hvorfor han tok dette valget, men han lar meg forstå at dette var viktig i forhold til det engasjementet han i dag har for landsbyene og deres helsesituasjon. Han praktiserer meditasjon, er fascinert av Taoisme, har en kone som er forfatter og medlem av nasjonalt akademisk råd, og kan plutselig finne på å ville diskutere innholdet i Ibsens Et dukkehjem, som han har enorm sans for og mener er dagsaktuell i Nepal den dag i dag. Ikke noe tørr og fagsentrert doktor altså.
Dr Didal arbeider på Model Hospital i Kathmandu. Vi intervjuer (selvsagt) sykehusdirektøren ved hans sykehus. Jeg har aldri før tenkt på at sykehus kan ha en form for politisk innrettning. Derfor lærer jeg noe nytt nå. Model hospital har, ifølge direktøren, en helt klar profil med fokus på å hjelpe de fattigste og særlig kvinner. Deres sykdommer og lidelser er her (som hjemme?) mindre meritterende for doktorer, de er ofte tabubelagte, og relateres ofte til fødselsplager som en følge av mangelfull kompetanse i forbindelse med fødsler. Model hospital ble viden kjent under borgerkrigen som det sykehuset som behandlet de som ble skadet i konfliktene. Dermed nyter sykehuset stor respekt i befolkningen, og mottar fremdeles pengestøtte fra Nepaleserne.
Telemedisin. Dette er Sarojs store prosjekt. Nok et eksempel på at innhold er mer spennende enn teknologi. Teknisk sett er dette enkelt forklart. Via Mahabirs trådløse nettverk og internett settes det opp videokonferanseutstyr på Model Hospitality, andre mer avsidesliggende sykehus, og ikke minst: rundt om i landsbyene i Nepal. Har du orket å lese hele bloggen har du lest om dem før, damene som er ansvarlige for førstelinjetjenesten når det gjelder helsetilbud til landsbyboerne i Nepal. Hver morgen kl 8 er det konferansetid. Da kobler alle de involverte seg sammen i samme konferanse. Her kan alle tema diskuteres. Det betyr for eksempel at damene i landsbyene kan diskutere pasienter de er usikre på med kvalifiserte leger fra større sykehus. Eller at leger fra mindre sykehus kan delta i faglig interessante samtaler med andre leger. De peker selv på at det er viktig for dem som arbeider alene å få følelsen av å inngå i større nettverk med andre fagfolk, og mener selv dette kan bidra til å gjøre det mer attraktivt for leger å arbeide på mindre sykehus, noe som er et enormt problem i dette landet.
Nok en gang slår det meg hvor viktig kontekstuell forståelse er. Det første Saroj forklarer meg er hvorfor han, som lege på et stort sykehus, aldri ville funnet på å bruke de mulighetene teknologien gir til å snakke direkte til pasienter. Dette ville fullstendig undergravd de lokale helsearbeidernes status i lokalsamfunnet. Så handler dette selvsagt også om å utvikle kompetanse fremfor å løse et enkelt problem. Ved å diskutere med en lege øker forståelsen for hva som bør gjøres neste gang. Som en del av prosjektet må alle deltakerne innimellom forberede og presentere et aktuelt medisinsk tema, som deretter blir diskutert av alle i gruppa.
Utfordringene for å lykkes er vel egentlig nesten som vi kunne forventer. For det første er det teknologiske utfordringer. Nettforbindelsen er mange steder ustabil, samtidig som jo strømmen kommer og går alle steder i Nepal. Dette må nok løses før man kan spre prosjektet til hele Nepal.
I tillegg er det selvsagt viktig å finne leger og andre som er villige til å delta. Det er enorm mangel på leger i Nepal, som visstnok først på 90tallet begynte å utdanne egne leger. Det er nå en klar økning i antall utdannede leger, som fremdeles kan velge å gå til privat sektor med mye bedre lønn, eller dra ut av landet, til helt andre betingelser. Resultat? Skrikende behov for leger i offentlig sektor. Telemedisinprosjektet baseres på at legene setter av 1-2 timer hver uke til ”ufakturerbar” tid for å konsultere andre, noe som selvsagt krever personlig vilje.
Vilje til å dele. Ifølge Saroj er det overhodet ikke noe problem med tanke på damene i landsbyene. Disse vet at de har begrenset kompetanse og blir selvsagt ikke truet av leger som forteller dem hva som bør skje. Da er legene en større utfordring. Dette er jo egentlig ikke noen nyhet, det er mange ganger før blitt påvist hvilke utfordringer det medfører å få til deling av kompetanse mellom høykompetente personer som i sitt lokalmiljø gjerne er kongen på haugen.
Som mange ganger ellers på turen får vi vite at prosjektet nylig er initiert, og at resultater derfor ikke kan ventes før senere. Saroj forteller meg likevel noe spennende når jeg spør hva konsekvensen av dette er. Jeg spør, uprofesjonelt nok, om det for eksempel er mer presise analyser av hvem som bør på sykehus og hvem som ikke trenger det som er resultatet av prosjektet. Saroj tenker seg om før han svarer: ”vet du, det mest slående er hvordan språket hos kvinnene i landsbyene har endret seg. Disse kvinnene har gjerne en tendens til å være mye sikrere på hva problemet er i møte med pasienter enn det jeg er. Dette fordi de har en så begrenset horisont. De tolker dermed symptomer ut fra sin begrensete ramme. Jeg vet litt om mye, og ser dermed mange flere muligheter og potensielle diagnoser. Når vi startet prosjektet sa gjerne disse kvinnene ”denne pasienten kom til meg med (hvilke) feber. Jeg gav medisin, men hun er enda ikke frisk” Nå sier de: ”denne pasienten kom til meg og sa at hun hadde høy feber, svettedokter og vondt i nakken. Jeg gav medisin for (hvilke) feber som ikke har hjulpet. Hva kan dette være” Deres endring fra å enkelt konstatere basert på sin mangelfulle innsikt, til å tenke analytisk på årsakssammenhenger er den mest slående endringen”.
Kort sagt: teknologien må innpasses til de koder og strukturer som gjelder der de innføres, teknologiske utfordringer er i høyeste grad til stede, men ”alle” er enige om at det kun er et spørsmål om tid, utfordringer knyttet til evne og vilje til å dele kompetanse og eventuelt fare for å blottlegge sine eventuelle svakheter er størst blant de mest høyest kompetanse, og endringer tar tid og er i første omgang knyttet til svært viktige ikke-kvantifiserbare kriterier. Kunne vært lærebok i IS, dette er velkjent for oss i feltet. Men tas slike faktorer virkelig på alvor når ICT4D prosjekter initieres av donorer og andre mer utenforstående aktører?
Vi treffer Saroj igjen i Kathmandu de siste dagene før vi drar hjem. På grunn av en misforståelse blir det dessverre ikke til at vi får spist middag hjemme hos han før vi drar. Mohan, en av Devinders nærmeste venner, forteller meg at en slik invitasjon henger høyt, Dr Didal (Saroj) er visstnok en svært kjent og akseptert lege ved et av de beste sykehusene her. Som Mohan sier: ” you know, we have made the doctors kings in our country”. Nok en gang får en jo følelsen av å ha fått snakket med mange med makt og innflytelse I løpet av 14 små dager i dette landet.
Dr Saroj
Doktoren er en høyt anerkjent lege på Model Hospital i Kathmandu. Han er fra en vel anerkjent kaste, og har gener som stammer fra den indiske siden.
Kastene betyr mye her, jeg skal ikke late som om eg får tak på dette systemet på to uker. Men grovt sett kan man dele inn i to, de som har opphav sammen med indere, og de som har mongolsk opphav. Det er faktisk relativt greit å se forskjell på dette selv for meg, de ”indiske” jentene er penest.
Saroj har altså indisk opphav langt tilbake og kommer fra en kaste som tradisjonelt har vært viktige i maktapparatet og ansett som kloke. Mahabir og Devinder er (navn), fra en kaste og et område hvor Gurkhakrigerne fremdeles rekrutteres fra. I deres område har svært mange familier en eller flere medlemmer i den britiske, indiske eller nepalesiske hæren. Dette er altså krigerfolket, med en lang og stolt tradisjon.
Saroj er full av historier. De som er litt på kanten fortelles de første dagene kun på nepalesisk, men blir i større og større grad oversatt til engelsk etter hvert som vi blir mer kjent. Mahabir og Saroj er klassekamerater fra ungdommen av. De er egentlig svært ulike. Der Mahabir fremstår relativt uflidd, oppslukt av jobben og hvor man trenger litt tid før smilet kommer, fremstår Saroj utadvent, snakker med alle, full av historier og svært belest. Når Mahabir reiser rundt i t-skjorte og sandaler, ser jeg for meg at Saroj nyter kulturen i Kathmandu. To ting har de opplagt felles: respekt for hverandre og engasjement for landsbyenes ve og vel.
Saroj er en bygutt som tok sin doktorgrad i Kina. Etter han kom tilbake tilbrakte han 2 år i en landsby. Jeg spør selvsagt ikke mer om hvorfor han tok dette valget, men han lar meg forstå at dette var viktig i forhold til det engasjementet han i dag har for landsbyene og deres helsesituasjon. Han praktiserer meditasjon, er fascinert av Taoisme, har en kone som er forfatter og medlem av nasjonalt akademisk råd, og kan plutselig finne på å ville diskutere innholdet i Ibsens Et dukkehjem, som han har enorm sans for og mener er dagsaktuell i Nepal den dag i dag. Ikke noe tørr og fagsentrert doktor altså.
Dr Didal arbeider på Model Hospital i Kathmandu. Vi intervjuer (selvsagt) sykehusdirektøren ved hans sykehus. Jeg har aldri før tenkt på at sykehus kan ha en form for politisk innrettning. Derfor lærer jeg noe nytt nå. Model hospital har, ifølge direktøren, en helt klar profil med fokus på å hjelpe de fattigste og særlig kvinner. Deres sykdommer og lidelser er her (som hjemme?) mindre meritterende for doktorer, de er ofte tabubelagte, og relateres ofte til fødselsplager som en følge av mangelfull kompetanse i forbindelse med fødsler. Model hospital ble viden kjent under borgerkrigen som det sykehuset som behandlet de som ble skadet i konfliktene. Dermed nyter sykehuset stor respekt i befolkningen, og mottar fremdeles pengestøtte fra Nepaleserne.
Model hospital, Kathmandu
Hva fascinerer med Saroj? Jeg kan spørre om alt og få (passe) lange, godt reflekterte svar. Vi diskuterer selvsagt politikk. Det er vel ingen tvil om at Saroj er venstreorientert i sin legning, med stor omsorg for de svakeste. Vi diskuterer historie. Saroj forteller meg det jeg vet om landets historie og utvikling. Vi diskuterer utdanning. Hans brennende engasjement for god utdannelse og problemorientert undervisning er interessant, i et land hvor du fremdeles opplever at pensjonerte offiserer fra hæren ansettes som lærere uten noen annen form for ballast enn den de eventuelt må ha opparbeidet seg selv. Likevel er dette en ekte lege: det er landets helsesituasjon som står min venn Saroj nærmest. Uttallige ganger diskuteres mangel på medisinsk kompetanse i landsbyene, og hvilke fantastiske muligheter telemedisinen gir for å forbedre denne situasjonen. I tillegg er Saroj opptatt av doktorenes ignoranse overfor andres kompetanse, og til dels manglende vilje til samarbeid. Jeg bør egentlig ikke kommentere Norge her, dette vet jeg ikke noe om, men igjen er det vel mulig at likhetene er større enn vi først tenker?Telemedisin. Dette er Sarojs store prosjekt. Nok et eksempel på at innhold er mer spennende enn teknologi. Teknisk sett er dette enkelt forklart. Via Mahabirs trådløse nettverk og internett settes det opp videokonferanseutstyr på Model Hospitality, andre mer avsidesliggende sykehus, og ikke minst: rundt om i landsbyene i Nepal. Har du orket å lese hele bloggen har du lest om dem før, damene som er ansvarlige for førstelinjetjenesten når det gjelder helsetilbud til landsbyboerne i Nepal. Hver morgen kl 8 er det konferansetid. Da kobler alle de involverte seg sammen i samme konferanse. Her kan alle tema diskuteres. Det betyr for eksempel at damene i landsbyene kan diskutere pasienter de er usikre på med kvalifiserte leger fra større sykehus. Eller at leger fra mindre sykehus kan delta i faglig interessante samtaler med andre leger. De peker selv på at det er viktig for dem som arbeider alene å få følelsen av å inngå i større nettverk med andre fagfolk, og mener selv dette kan bidra til å gjøre det mer attraktivt for leger å arbeide på mindre sykehus, noe som er et enormt problem i dette landet.
Nok en gang slår det meg hvor viktig kontekstuell forståelse er. Det første Saroj forklarer meg er hvorfor han, som lege på et stort sykehus, aldri ville funnet på å bruke de mulighetene teknologien gir til å snakke direkte til pasienter. Dette ville fullstendig undergravd de lokale helsearbeidernes status i lokalsamfunnet. Så handler dette selvsagt også om å utvikle kompetanse fremfor å løse et enkelt problem. Ved å diskutere med en lege øker forståelsen for hva som bør gjøres neste gang. Som en del av prosjektet må alle deltakerne innimellom forberede og presentere et aktuelt medisinsk tema, som deretter blir diskutert av alle i gruppa.
Utfordringene for å lykkes er vel egentlig nesten som vi kunne forventer. For det første er det teknologiske utfordringer. Nettforbindelsen er mange steder ustabil, samtidig som jo strømmen kommer og går alle steder i Nepal. Dette må nok løses før man kan spre prosjektet til hele Nepal.
I tillegg er det selvsagt viktig å finne leger og andre som er villige til å delta. Det er enorm mangel på leger i Nepal, som visstnok først på 90tallet begynte å utdanne egne leger. Det er nå en klar økning i antall utdannede leger, som fremdeles kan velge å gå til privat sektor med mye bedre lønn, eller dra ut av landet, til helt andre betingelser. Resultat? Skrikende behov for leger i offentlig sektor. Telemedisinprosjektet baseres på at legene setter av 1-2 timer hver uke til ”ufakturerbar” tid for å konsultere andre, noe som selvsagt krever personlig vilje.
Vilje til å dele. Ifølge Saroj er det overhodet ikke noe problem med tanke på damene i landsbyene. Disse vet at de har begrenset kompetanse og blir selvsagt ikke truet av leger som forteller dem hva som bør skje. Da er legene en større utfordring. Dette er jo egentlig ikke noen nyhet, det er mange ganger før blitt påvist hvilke utfordringer det medfører å få til deling av kompetanse mellom høykompetente personer som i sitt lokalmiljø gjerne er kongen på haugen.
Som mange ganger ellers på turen får vi vite at prosjektet nylig er initiert, og at resultater derfor ikke kan ventes før senere. Saroj forteller meg likevel noe spennende når jeg spør hva konsekvensen av dette er. Jeg spør, uprofesjonelt nok, om det for eksempel er mer presise analyser av hvem som bør på sykehus og hvem som ikke trenger det som er resultatet av prosjektet. Saroj tenker seg om før han svarer: ”vet du, det mest slående er hvordan språket hos kvinnene i landsbyene har endret seg. Disse kvinnene har gjerne en tendens til å være mye sikrere på hva problemet er i møte med pasienter enn det jeg er. Dette fordi de har en så begrenset horisont. De tolker dermed symptomer ut fra sin begrensete ramme. Jeg vet litt om mye, og ser dermed mange flere muligheter og potensielle diagnoser. Når vi startet prosjektet sa gjerne disse kvinnene ”denne pasienten kom til meg med (hvilke) feber. Jeg gav medisin, men hun er enda ikke frisk” Nå sier de: ”denne pasienten kom til meg og sa at hun hadde høy feber, svettedokter og vondt i nakken. Jeg gav medisin for (hvilke) feber som ikke har hjulpet. Hva kan dette være” Deres endring fra å enkelt konstatere basert på sin mangelfulle innsikt, til å tenke analytisk på årsakssammenhenger er den mest slående endringen”.
Kort sagt: teknologien må innpasses til de koder og strukturer som gjelder der de innføres, teknologiske utfordringer er i høyeste grad til stede, men ”alle” er enige om at det kun er et spørsmål om tid, utfordringer knyttet til evne og vilje til å dele kompetanse og eventuelt fare for å blottlegge sine eventuelle svakheter er størst blant de mest høyest kompetanse, og endringer tar tid og er i første omgang knyttet til svært viktige ikke-kvantifiserbare kriterier. Kunne vært lærebok i IS, dette er velkjent for oss i feltet. Men tas slike faktorer virkelig på alvor når ICT4D prosjekter initieres av donorer og andre mer utenforstående aktører?
Vi treffer Saroj igjen i Kathmandu de siste dagene før vi drar hjem. På grunn av en misforståelse blir det dessverre ikke til at vi får spist middag hjemme hos han før vi drar. Mohan, en av Devinders nærmeste venner, forteller meg at en slik invitasjon henger høyt, Dr Didal (Saroj) er visstnok en svært kjent og akseptert lege ved et av de beste sykehusene her. Som Mohan sier: ” you know, we have made the doctors kings in our country”. Nok en gang får en jo følelsen av å ha fått snakket med mange med makt og innflytelse I løpet av 14 små dager i dette landet.
Reiseruta
Mest for min egen del egentlig, her er reiseruta.
View Nepalreise 2010 in a larger map
Torsdag: Kristiansand, København, Bangkok, Kathmandu. Egentlig passe tungvint, 2 timer før vi lander i Bangkok passerer vi neste over Kathmandu.
Fredag: ankomst Kathmandu ca lunsj, til Kathmandu gjestehus, middag med seks av Devinders venner, omtalt før.
Lørdag: Kathmandu til Pokhara med fly. Flott turistby, treffer Mahabir og ser på hans prosjekter.
Søndag: tidlig opp og 6 timers kjøring til Nangi. Støvete og varme ved ankomst! Enkelt gjestehus gjør susen. Dal (lokal rett) til middag, ris og grønnsaker til frokost, de neste tre dagene.
Mandag: gåttur via Mohri til lodge. Her er andre vandrere, det er bra! Nytt hotell som (selvsagt) Mahabir er involvert i, trenger ca 500 overnattinger i året. Internett: oh yes!
Tirsdag: videre gåttur til Tikot. Treffer mange som arbeider hardt, blant annet tre damer som må være 60 pluss, med ca 40-50 kilo i kurv på ryggen, to timers gåttur fra nærmeste landsby. Å være bonde her må være et vanvittig slit.
Onsdag: Fra Tikot til Pokhara, gåttur ned fra fjellet, busstur til Beni, tre timers taxi derfra og tilbake til Pokhara
Torsdag: en uke nå med program som starter før kl 8 på morgenen. Taxi til busstasjon, turistklasse fra Pokhara til Hetauda. Flott buss, langt fra noe vi ville tillatt på våre veier. Her møter vi foreldrene til Devinder (som jeg nok reflekterer over i et annet innlegg), mister kofferten (olbigatorisk øvelse på tur? Den kommer igjen etter hvert), og drar til Maruni Lodge ved Nepals største nasjonalpark. Safari sier du? Nope, ikke tid til det, endra planer, og:
Fredag: fra Naruni til Hetauda ved taxi. Turens minst behagelige tur til nå, jeg kjefter ut sjåføren som nok enda sliter litt med selvbilde, men denne gangen var det nødvendig.
Rett på møte på sykehuset. Her tror jeg/vi at vi skal treffe en som deltar i et telemedisinprosjekt. Vi møter ca 10 stk, pluss vår kjære venn og doktor online. Blant de som er der er sykehusets eneste lege, formann for sykehusstyret, den ledende helse-IT politikeren i regionen, direktøren og IT ansvarlig i regionen. Fantastisk, men lenge leve planlegging! Versågod Devinder, her tørr jeg påstå jeg reddet intervjuet, min gode kollega hadde ikke gjennomført gruppeintervjuer før… Rett videre for å se på et OLPC prosjekt (One Laptop Per Child), og selvsagt samtale med alle lærerne, foreldrerepresentant, flere fra fylke og selvsagt Mahabir, alfa omega også i dette prosjektet. Lang middag med 6-7 stk av de vi har møtt, fantastisk gjeng!
Lørdag: så langt har vi flyttet på oss hver dag, siste gang det skjer er i dag, herlig! Kjøreturen fra Hetauda til Pokhara går via highwayen som først ble bygget til India, i 1954. Denne var naturlig nok svært viktig lenge, siden India er desidert viktigste handelspartner. Nå har landet 5 hovedveier, hvorav 3 til India og en til Kina, 6-7 andre viktige veier (jeg har prøvd dem, heieveiene i Marnardal er motorveier i forhold ) og flere mindre til landsbyer (jada, har kjørt de og). Dagens tur tar ca 5 timer. Det er unntaksvis asfalt og mange horrible møtepunkt. Vi ser et vrak som minner om risikoen her. Det er et større under at 8 overlevde velten enn at to døde. Bilen ligner en gammel kort Pajero, 10 stk i den er jo som halvfullt å regne. Det er bare å legge igjen norske vaner og normer hjemme og tenke at dette pleier å gå bra. Deilig å sjekke inn på Kathmandu Guest House og vite at vi skal være her 4 netter.
Søndag: jeg våkner (tidlig) og nyter at det endelig skal bli en rolig dag uten reise. Vi har, så vidt jeg vet, en eller to avtaler.
OK, her er et eksempel på hvordan dagene ser ut her nede, sånn ble dagen:
06.30- 07.00: frokost (alt starter tidlig her)
07.00- 08.00: leser og skrive mail, noen dager siden sist
08.00-09.30: arbeid på artikkel sammen med Devinder
09:30: Mahabir kommer, han har fikset noen intervjuavtaler. Som alltid litt uklar hvem og hvor
09:30- 14.00: 3 intervjuer inkludert reising mellom dem. Ingen pissepauser her gitt! Intervjuer Tein.net prosjekt (bredbån til universiteter og sykehus som kobler Nepal sammen med resten av verden), en organisasjon som arbeider med å sikre Nepalsk språk på internett, blant annet ved bruk av Unicode, og et universitet som arbeider med eGovernment prosjekter
14:00- 14.30: Lunsj
14.30- 16.00: intervju av nestlederen i landets organisasjon for satsing på eGovernment og IT. Han har to over seg: direktøren (som vi ikke møter fordi han er på tur) og landets statsminister. Dongeribuksa virker noe malplassert…
16.00- 18.30: Intervju med direktøren for Model Hospital og to leger via telekonferanse. Ny samtale/intervju med Dr Didal.
Heime på hotellet er vi glade for at kveldens middagsavtale ikke ble noe av. Nå gjenstår det bare å reise 20 min hver vei for å treffe Devinders slektninger, før vi får oss middag.
Det betyr fint lite at dagen er lang: jeg rekker andre omgang når Liverpool banker Sunderland tre null.
Mandag: arbeid med artikkel i hagen på hotellet (rolig sted), 3 intervjuer, trafikkkaos på grunn av streik, litt mer arbeid før en rundtur i byen, forberedelse til workshop, middag med Mohan
Tirsdag: rolig formiddag, rekker besøk til (tempel) på en høyde like ved byen. Her er det festival og stappfullt med folk, morsomt. Vi arrangerer workshop ned 30-40 deltakere, går glimrende! Når den er gjort er arbeidet mer eller mindre over.
Onsdag: rekker å spise lunsj med et reisebyrå Mahabir ber oss treffe, før vi drar fra hotellet kl 10. Fly 3 timer til Bangkok, 7 timers venting der, så 11t pluss til Køben, nye 7t venting der, og sjarmøretappen hjem!
View Nepalreise 2010 in a larger map
Torsdag: Kristiansand, København, Bangkok, Kathmandu. Egentlig passe tungvint, 2 timer før vi lander i Bangkok passerer vi neste over Kathmandu.
Fredag: ankomst Kathmandu ca lunsj, til Kathmandu gjestehus, middag med seks av Devinders venner, omtalt før.
Lørdag: Kathmandu til Pokhara med fly. Flott turistby, treffer Mahabir og ser på hans prosjekter.
Søndag: tidlig opp og 6 timers kjøring til Nangi. Støvete og varme ved ankomst! Enkelt gjestehus gjør susen. Dal (lokal rett) til middag, ris og grønnsaker til frokost, de neste tre dagene.
Mandag: gåttur via Mohri til lodge. Her er andre vandrere, det er bra! Nytt hotell som (selvsagt) Mahabir er involvert i, trenger ca 500 overnattinger i året. Internett: oh yes!
Tirsdag: videre gåttur til Tikot. Treffer mange som arbeider hardt, blant annet tre damer som må være 60 pluss, med ca 40-50 kilo i kurv på ryggen, to timers gåttur fra nærmeste landsby. Å være bonde her må være et vanvittig slit.
Onsdag: Fra Tikot til Pokhara, gåttur ned fra fjellet, busstur til Beni, tre timers taxi derfra og tilbake til Pokhara
Torsdag: en uke nå med program som starter før kl 8 på morgenen. Taxi til busstasjon, turistklasse fra Pokhara til Hetauda. Flott buss, langt fra noe vi ville tillatt på våre veier. Her møter vi foreldrene til Devinder (som jeg nok reflekterer over i et annet innlegg), mister kofferten (olbigatorisk øvelse på tur? Den kommer igjen etter hvert), og drar til Maruni Lodge ved Nepals største nasjonalpark. Safari sier du? Nope, ikke tid til det, endra planer, og:
Fredag: fra Naruni til Hetauda ved taxi. Turens minst behagelige tur til nå, jeg kjefter ut sjåføren som nok enda sliter litt med selvbilde, men denne gangen var det nødvendig.
Rett på møte på sykehuset. Her tror jeg/vi at vi skal treffe en som deltar i et telemedisinprosjekt. Vi møter ca 10 stk, pluss vår kjære venn og doktor online. Blant de som er der er sykehusets eneste lege, formann for sykehusstyret, den ledende helse-IT politikeren i regionen, direktøren og IT ansvarlig i regionen. Fantastisk, men lenge leve planlegging! Versågod Devinder, her tørr jeg påstå jeg reddet intervjuet, min gode kollega hadde ikke gjennomført gruppeintervjuer før… Rett videre for å se på et OLPC prosjekt (One Laptop Per Child), og selvsagt samtale med alle lærerne, foreldrerepresentant, flere fra fylke og selvsagt Mahabir, alfa omega også i dette prosjektet. Lang middag med 6-7 stk av de vi har møtt, fantastisk gjeng!
Lørdag: så langt har vi flyttet på oss hver dag, siste gang det skjer er i dag, herlig! Kjøreturen fra Hetauda til Pokhara går via highwayen som først ble bygget til India, i 1954. Denne var naturlig nok svært viktig lenge, siden India er desidert viktigste handelspartner. Nå har landet 5 hovedveier, hvorav 3 til India og en til Kina, 6-7 andre viktige veier (jeg har prøvd dem, heieveiene i Marnardal er motorveier i forhold ) og flere mindre til landsbyer (jada, har kjørt de og). Dagens tur tar ca 5 timer. Det er unntaksvis asfalt og mange horrible møtepunkt. Vi ser et vrak som minner om risikoen her. Det er et større under at 8 overlevde velten enn at to døde. Bilen ligner en gammel kort Pajero, 10 stk i den er jo som halvfullt å regne. Det er bare å legge igjen norske vaner og normer hjemme og tenke at dette pleier å gå bra. Deilig å sjekke inn på Kathmandu Guest House og vite at vi skal være her 4 netter.
Søndag: jeg våkner (tidlig) og nyter at det endelig skal bli en rolig dag uten reise. Vi har, så vidt jeg vet, en eller to avtaler.
OK, her er et eksempel på hvordan dagene ser ut her nede, sånn ble dagen:
06.30- 07.00: frokost (alt starter tidlig her)
07.00- 08.00: leser og skrive mail, noen dager siden sist
08.00-09.30: arbeid på artikkel sammen med Devinder
09:30: Mahabir kommer, han har fikset noen intervjuavtaler. Som alltid litt uklar hvem og hvor
09:30- 14.00: 3 intervjuer inkludert reising mellom dem. Ingen pissepauser her gitt! Intervjuer Tein.net prosjekt (bredbån til universiteter og sykehus som kobler Nepal sammen med resten av verden), en organisasjon som arbeider med å sikre Nepalsk språk på internett, blant annet ved bruk av Unicode, og et universitet som arbeider med eGovernment prosjekter
14:00- 14.30: Lunsj
14.30- 16.00: intervju av nestlederen i landets organisasjon for satsing på eGovernment og IT. Han har to over seg: direktøren (som vi ikke møter fordi han er på tur) og landets statsminister. Dongeribuksa virker noe malplassert…
16.00- 18.30: Intervju med direktøren for Model Hospital og to leger via telekonferanse. Ny samtale/intervju med Dr Didal.
Heime på hotellet er vi glade for at kveldens middagsavtale ikke ble noe av. Nå gjenstår det bare å reise 20 min hver vei for å treffe Devinders slektninger, før vi får oss middag.
Det betyr fint lite at dagen er lang: jeg rekker andre omgang når Liverpool banker Sunderland tre null.
Mandag: arbeid med artikkel i hagen på hotellet (rolig sted), 3 intervjuer, trafikkkaos på grunn av streik, litt mer arbeid før en rundtur i byen, forberedelse til workshop, middag med Mohan
Tirsdag: rolig formiddag, rekker besøk til (tempel) på en høyde like ved byen. Her er det festival og stappfullt med folk, morsomt. Vi arrangerer workshop ned 30-40 deltakere, går glimrende! Når den er gjort er arbeidet mer eller mindre over.
Onsdag: rekker å spise lunsj med et reisebyrå Mahabir ber oss treffe, før vi drar fra hotellet kl 10. Fly 3 timer til Bangkok, 7 timers venting der, så 11t pluss til Køben, nye 7t venting der, og sjarmøretappen hjem!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
