Mahabir Pun
Pokhara, en halvtimes flytur unna Kathmandu er et turistsentrum i Nepal. Nydelig by og fra hotellrommet er det utsikt til fjell på over 8000 meter. Lake side som er turistsentrum har en nydelig og utrolig stille innsjø hvor du kan leie robåter, med litt følelse av å tråkke i turistløypa enkelte plasser. Det kan man leve med. North Face produkter til priser som er latterlige, men så ser sømmene noe pirataktige ut også… Byen anbefales!
Utsikt fra hotellrom i Pokhara
Ta med til Pokhara: reisefølge som har bodd og arbeidet her i flere år, som har fått barn her og som har byen i sitt hjerte! Det er utrolig å få se et land sammen med lokalkjente. Og her treffer vi en til: Mahabir Pun ringer oss, og ber oss møte han om 5 minutter. Devinder er tydelig spent: dette er en velkjent Nepaleser som respekteres svært høyt, og som min venn er svært avhengig av med tanke på sitt PhD prosjekt. Mahabir kommer slentrende i utslitte sandaler, shorts og t-skjorte, og ser virkelig ikke spesielt fancy ut, jeg er happy for at slipset ligger i kofferten. Han viser oss først onkelens hus, hvor han startet å sende signaler fra byen Pokhara til fjellene i 2001, og hvor han enda sender fra.
Meg, Mahabirs onkel og Mahabir selv
Mahabir er en interessant fyr. Fra fattige kår i Nangi (som vi besøker senere), forteller han at han fikk sine første sandaler når han var 12-13. Han klarte seg bra på skolen (dette er ikke en mann av store ord, så det betyr nok at han var flink) etter at familien flyttet fra landsbyen for at barna skulle få utdannelse. 6 dagers gåttur for å flytte, veier fantes ikke. Han søkte etter hvert scholarship til USA og Nebraska. Da han fikk dette gjensto kun to problemer: å vise at han hadde penger tilgjengelig på konto for å få innreise, og å kunne betale 300 US dollar for visum til USA. Det første ordnes enkelt: med kontakter i banken fikser du en falsk kontoutskrift. 300 dollar ordnes som det gjøres her i landet: man spør familie om støtte. En fjern slektning satt på to videospillere. En ble solgt, og pengene var i boks.
Mange familier i landsbyene her nede har en eller flere familiemedlemmer som bor, studerer og arbeider utenlands eller i storbyene i Nepal. Dette representerer en stor drøm for mange, men oppleves nok også som en forpliktelse for mange unge siden familiene nærmest er avhengige av å få penger fra familiemedlemmer med inntekt utenfra. Så langt er derfor Mahabirs historie typisk: en fattig gutt som klarer seg på skolen, får scholarship til O store USA,
Her tar vi en avstikker: hvor vil Nepalesere reise når de vil arbeide i utlandet? Prioritert rekkefølge er: USA (by far), UK (runner up), Australia, Canada og store land i Europa (gruppe tre), India, Korea, emiratene (eklere å få til), resten av verden (useeda gruppe). Norge? Så fremt det er en del av verden så er vi en plass nede i useeda gruppe. Dette er selvsagt ikke helt sant, og handler mer om at Norge ikke er godt kjent, naturlig nok. Likevel interessant å se vår egen verden utenfra noen ganger, sjekk et ”lokalt” verdenskart neste gang du er i utenfor Europa og se hvor stort Norge er.
- og får seg en utdannelse (master i Engelsk).
Så bryter han mønsteret. Mahabir kommer hjem fra USA med sekken full av Pc komponenter. Kabinettet tar for mye plass, så de første Pcene monteres i egendesigna trekasser. 386 og 486 modeller hvorav enkelte visstnok sviver enda.
Ikke bare drar han hjem, han drar tilbake til sin landsby Nangi hvor han bosetter seg alene i 7 år og arbeider som social worker (og bonde selvsagt, det gjør alle). En retur til sin egen landsby med en fin postgraduate grad fra USA er da som nå svært uvanlig. Det finnes den dag i dag ikke noen form for avansert arbeid i landsbyene, som enda er 100% basert på jordbruk, og hvor du ikke finner en eneste maskin som kan hjelpe (foruten en og annen sjelden motorsag). Skoler er unntaket: det er grunnskoler i mange landsbyer og de trenger selvsagt lærere. Kompetansenivået er svært varierende og langt fra masternivå for de fleste lærerne her, så det er heller ingen typisk fremtid for en med Mahabirs utdannelse
Mahabir starter sin gjerning som pådriver og social worker i landsbyene. 7 skoler får hver sin PC. Så drar han rundt for å finne ut hvorfor folk flytter fra landsbyen, noe som er et stort problem. Dette blir hans store prosjekt: å utvikle gode alternativer på landsbygda som kan bidra til å gi mennesker alternativer der de allerede bor, bidra til utvikling, og hindre fraflytting. The Wireless Nepal project kan ses på som et initiativ for å få dette til.
Ifølge Mahabir er det to hovedgrunner til flyttestrømmen. For det første flytter familier til byene for at ungene skal kunne få en god utdannelse. Det er store kvalitetsforskjeller mellom en gjennomsnittlig landsbyskole og de beste skolene i landet, som uten unntak ligger i de store byene. For det andre savner de grunnlegende helsetjenester i landsbyene. Det er nærmest umulig å rekruttere godt utdannet helsepersonell til landsbygda, og helsetjenestene lokalt er basert på Village ladies som kan ha noe trening, men som langt fra er sykepleiere. Husk at sykehus ikke er lett tilgjengelige, noe som for eksempel betyr at alle fødsler foregår i hjemmene med tilsyn av en Village lady. Mer om dette siden.
Mange landsbyer er selv i dag uten veiforbindelse, noe som gjerne kan innebære en dagsreise for å komme til nærmeste knutepunkt hvor de kan gjøre nødvendige innkjøp og kanskje skaffe seg medisiner, og hvor de kan ta busser videre til større byer med helsetjenester og utdanningstilbud. Fra Nangi, som vi senere besøker, fortelles det at det før tok 3 dager en vei å gå til Pokhara som er et kommunikasjonsknutepunkt. På midten av nittitallet kom det vei til Beni, noe som reduserte reisetiden dramatisk. Nå kunne man gå opp og ned på en dag. I dag bygges det veier mange steder i Nepal, også i Nangi, som nå er tre timer unna Beni. Veier er fremdeles unntaket og kvaliteten er fryktelig. For Mahabir, som opplevde å måtte gå i 6 dager for å ta en telefon etter at han kom hjem fra USA, var løsningen opplagt: når infrastrukturen ikke tillater at menneskene fraktes til tilbudene, så får tilbudene fraktes til menneskene. Ergo Internett.
I 2001 starter derfor Mahabir og medhjelpere prosjektet med å sende signaler fra storbyen Pokhara til landsbyen sin hjemme, omtrent 50-60 kilometer borte. I den forbindelse var det noen små (?) utfordringer. For det første var prosjektet ulovlig. Kongen og regjering hadde monopol på all kringkasting, og trådløse nettverk slik som disse var ikke tillatt. For det andre, som en konsekvens av forbudet, var det ikke tillatt å importere profesjonelt utstyr, samtidig som det ikke var få kjøpt i Nepal. For det tredje var landet i borgerkrig, med en relativt hardhendt millitærstyrke og regjering som kjemper mot maoister som oppholder seg i fjellene hvor mottakerne må plasseres. Det blir liksom litt knuslete å snakke om at gjengen egentlig ikke har teknisk utdannelse, at det ikke fantes antenner å oppdrive (disse lager de selv med litermål i blikk som mottakerenhet), at de må bygge på teknologi som er ment for private nettverk (802b hvis det forteller deg noe) som skal sende signaler 32 kilometer til neste punkt, at server og sender plasseres i Pokhara som mangler strøm 12 timer pr døgn, at relay-stasjonen (knutepunkt for videresending av signaler) må plasseres på en fjelltopp i 3200 meters høyde, selvsagt uten strøm eller noen form for fasiliteter. Absolutt alt av installasjoner her (antenne, switcher, radiosender videre, solcellepanel, batteribackup) skjules i et tre 10 meter over bakken, slik at ikke Maoistene, som på denne tiden kontrollerer fjellområdene, så lett skal finne og la seg provosere av installasjonene!
Kortversjonen av fremdriften etter dette er som følger: det virker! Teknisk sett hadde aldri jeg trodd du skulle få dette hjemmeutstyret til å fungere over slike avstander. I 2004 byttes utstyret ut med bedre utstyr, og flere landsbyer kobles på hele tiden. Etter hvert blir prosjektet lovlig, og vokser seg uansett såpass stort at det blir umulig å stoppe.
Systemet krever en del vedlikehold, noe som blant annet medfører at det på flere fjelltopper nå bor en person året rundt for å ta seg av de problemer som måtte oppstå. Der vi var bodde det en ung gutt alene, som nå og da får besøk, en sjeldent gang har noen som kan se etter slik at han kan gå 2-3 timer hver vei å besøke sin egen landsby, og som ellers holder liv i seg selv og nettverket. Hans jobb inngår på lista over jobber jeg IKKE vil ha! Du ser toppstasjonen her:
Mahabir bor nå i Pokhara for å kunne ha kontroll med nettverket og serverne som står plassert i et lite kontor i hans hus der. Samtidig er han avhengig av å reise mye, noe som ikke lar seg forene med den lange reiseavstanden fra hans landsby. Når vi senere drar på 3 dagers fottur for å se på prosjektene, har han sekken full av utstyr som skal byttes eller fikses underveis hvor vi drar. Denne sandalbaserte tekniske supporten er imponerende, samtidig som det nok uttrykker noe av svakheten i hvordan prosjektet er skrudd sammen. Hele nettverket ser ut til å være svært avhengig av Mahabir og hans entusiasme. I kombinasjon med en stadig utvidelse til nye steder er det lett å tenke seg at dette kan bli en utfordring fremover.
Det er vanskelig å se for seg en mer dedikert og samtidig uformell person. I landsbyene vi besøker mottas han med enorm respekt (bemerk: dette er ikke koblet sammen med avstand), noe som han tydelig syns er litt klamt. Han mener selv at han fikk Magsaysay Award for tidlig, uten å ha utrettet nok (tok en Obama der altså), samtidig som han er 100% fokusert på hva han skal gjøre.
IT prosjekter i utviklingsland (ICT4D for oss nerder) kritiseres ofte for å ikke forstå konteksten hvor de er ment å virke. I tillegg rettes det ofte kritikk mot en overfokusering på teknologi fremfor innhold. Det blir investert mye i å få teknologien på plass, uten at det i like stor grad settes av ressurser til å sørge for innhold og opplæring. Nepal Wireless er sådan interessant. Mahabir har selvsagt kontekstuell forståelse, noe som innebærer innsikt i den politiske situasjonen, i lokalsamfunn, noe som innebærer forståelse av geografisk kunnskap, blant annet om topografiens muligheter og begrensninger, og lokale behov etter å ha arbeidet 7 år før han startet dette prosjektet som er ment å direkte adressere de behov som er identifisert lokalt.
Det er også interessant at Mahabir er fra en klasse og landsby som tradisjonelt ikke har lederposisjoner. Fremdeles er Nepal gjennomsyret av klassetenkning. Det betyr at det nesten uten unntak er noen klasser og familier som driver alle forretninger og det er andre klasser som er ansatt på høyt anerkjente kontorer. Mange klasser, inkludert den til Mahabir og Devinder, har tradisjonelt ikke slike posisjoner og møter selv i dag lukkete dører i mange sammenhenger. Devinder forteller, etter at vi har vært i møte med kontoret for regulering av telekomm bransjen (som visstnok er rike med gode lønninger) at han sannsynligvis ikke ville bli ansatt her, selv med en doktograd i hånda. Dette virker jo merkelig for meg etter å ha møtt to sjefer (inkludert toppsjefen med STORT kontor) som er vennlighetene selv. Mahabir, som jeg i større og større grad forstår er et ikon for hele landet, er derfor ikke bare viktig for det han får til. Han er også en av svært få rollemodeller som bryter med det tradisjonelle kastesystemet, og som kan gi mennesker av lavere kaster tro på at det er mulig å få til noe. Det samme er for øvrig Devinder, som har fått seg en lang utdannelse (han har en doktorgrad fra før han kom til Norge), og jobb hos oss, han er en stolthet for hele landsbyen han kommer fra.
Stilig forskningsprosjekt? Yes sir! Morsomt å forske på slike prosjekter? You bet! Mer slitsomt enn kontoret hjemme? Ja, det er faktisk det. Lange dager, du må definitivt være nysgjerrig og villig til å fire på en del krav til komfort for å gjøre dette. Meningsfylt? Mener det ja! Mer om det senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar