Møte med Devinders foreldre

Etter 3 timer i buss står jeg alene i en veikant og venter på å møte Devinders foreldre. De har dratt på motorsykkel 2-3 timer fra der de bor til der vi er nå for å møte oss. Jeg treffer en høy og rank mann, det er ikke vanskelig å se for seg at han har en lang millitærbakgrunn bak seg, og en typisk Nepalesisk kvinne ( i mine øyne), bortsett fra at hun er pyntet og bærer et uttall smykker. Det er helt utrolig at det er mulig å trø av en motorsykkel så elegant i en helt hvis kjole etter å ha kjørt flere timer på støvete og dårlige veier.

Vi hilser selvsagt med Namaste, før faren gir meg en klem. Devinder forteller meg senere at han dermed viser meg respekt som sin egen sønn. Moren er mer tilbakeholdende i første omgang. Når vi derimot fortsetter å spise, er det tydelig at dette ikke er noen sjenert dame. I Devinders kaste har kvinnene sterkere posisjon enn i mange andre kaster i Nepal. Det er ingen sjenanse eller tilbakeholdenhet overfor mann eller sønn her.

Overfor meg derimot er de mer usikre, noe som er logisk så lenge språkbarrieren er der. Jeg passer selvsagt på å fortelle at Devinder gjør bra arbeid hos oss og at vi er glade for å ha han på UiA, noe som ser ut til å gå rett hjem hos foreldre som ser at sitt eneste barn har fått lang utdannelse og jobb i et rikt land.

Devinder er enebarn. Hans bestefar (jada, slektsbånd her handler om menn) var bonde i en landsby like ved dem vi besøkte tidligere på turen. Faren fikk ikke store skolegangen, og valgte å gå inn i den indiske hæren, noe som jo fremdeles er vanlig i denne delen av landet. Han lærte å lese og skrive i hæren, og bestemte seg lenge før Devinder kom at hans sønn skulle få utdannelse og slippe unna slitet hans egen yrkesvalg innebar. Etter 27 år i hæren, ulike steder i India, med eller uten famile, er han nå pensjonert. Samtidig har jo Devinder fått sin utdannelse og inntekt, og har dermed kunne bygge hus til sine foreldre. Her bygges en etasje om gangen så lenge pengene varer, slik at husbygging gjerne tar flere år. Jeg fikk se flotte bilder av et nylig fullført 3 etasjers murhus. La meg tippe på 200-250 kvadratmeter? Dette fremstår nærmest som et symbol på at foreldrene har lykkes i sin gjerning: sønnen har fått seg utdannelse, jobb, og dermed mulighet til også å sikre sine foreldres alderdom.

Det er mange slike historier her nede. Familier flytter gjerne langt og til ukjente plasser for at ungene skal få mulighet til å få seg utdannelse. Utdannelse er viktig! Det er milevis forskjell mellom livet til de som har utdannelse og dermed bra arbeid, og bøndene, taxisjåfører og hotellansatte som ikke har det.

Det blir også et apropos til vår egen hverdag. Jeg har i de seneste årene arbeidet en del med hvordan vi kan motivere våre bachelor og masterstudenter til å arbeide og gjennomføre sitt studieforløp. Jeg tror ikke våre utfordringer ville blitt veldig godt forstått her nede. Fullføre utdannelse? Foreldre har gjerne flyttet, tatt opp lån og er dermed ofte avhengige av at utdannelsen lykkes, slik at lån (og alderdom) kan betales. I tillegg er jo risikoen ved å mislykkes på en helt annen planet enn hjemme. Her er du ingenting uten utdannelse, og får dermed et helt annet liv. Hjemme? Nei, du får vel ta et annet fag hvis du ikke gadd å arbeide, tenk nå for all del ikke på om det til slutt blir en vettug kombinasjon, men ha det gøy underveis! Jeg tviler på om de har studiestartfestival med Postgirobygget her (akkurat Postgirobygget hadde det jo vært ok å slippe). Jeg er selvsagt glad i vårt system, men for hver slik reise blir jeg nok litt mindre flink til å backe opp studenter hjemme som selv ikke gidder å arbeide.

Klassisk motorsykkelantrekk dette her...

Jeg tror nok ikke jeg, med min norske bakgrunn, kan forstå hvilke ”klassereise” Devinders situasjon representerer. Ikke bare har han en helt annen utdannelse enn sine foreldre og besteforeldre, han kommer jo også fra en kaste hvor folk ikke kan gjøre sånt. Dermed er også han viktig som landsbyens stolthet og, vil jeg dro, forbilde for unge som dermed kan se at det er mulig å lykkes.

Jeg får mange tilbakemeldinger fra foreldrene gjennom Devinder etter vårt møte. Nå er det jo selvsagt mulig at dette er høflighetsfraser, men jeg tar meg uansett friheten til å tenke at vårt møte var vellykket og interessant for alle parter!