Hvorfor skal Norge forske i Nepal?

Det kan jo virke litt råflott: reise to personer fra Norge til Nepal for å se på lokale prosjekter. Det er råflott! Og det i seg selv er kanskje et av svarene på hvorfor Norge bør og skal involvere seg i slike prosjekter?


Fordi vi kan, rett og slett. Ikke noe sterkt argument i seg selv det, men hvis det finnes gode argumenter for at slike prosjekter blir undersøkt i en slik sammenheng (jada, jeg kommer til dem), så er det jo rett og slett et argument at Norge, med sin ufattelige rikdom, faktisk har mulighet til å ta på seg relativt ”dyre” forskningsprosjekter som bør gjennomføres. Hvis ikke vi tar et slikt ansvar, er det kanskje få andre som tar det? Men altså, hvorfor skal noen ta et slikt ansvar?

Rett faglig vil jeg påstå slike prosjekter er svært relevante. IS feltet handler om å se på samspillet mellom IKT og samfunn. Prosjektet vi har sett på her er dermed i høyeste grad relevant: det handler om relativt enkel teknologi plassert i en (forskningsmessig) lite undersøkt sammenheng, med konsekvenser som ikke er undersøkt. IKT prosjekter i utviklingsland, hvor tross alt de fleste mennesker i denne verden bor, er i stor grad neglisjert forskningsmessig, sammenlignet med prosjekter hos oss. Det betyr at det er enormt behov for kunnskap, og mange ”store” tema å ta fatt i. I stedet for å bruke masse tid på å forsøke å finne enda en ny vinkling på et nytt TAM prosjekt (nerdespråk, bare eksempel, ingenting du trenger å forstå) som i beste fall bidrar med noen helt marginale bidrag, renner det over av prosjekter hvor Nepal og andre land skriker etter evalueringer og resultater som kan bidra til økt forståelse og bedre prosjekter framover. Rent egoistisk i den sammenhengen: det betyr også at det er lettere å få arbeid publisert her.

Stolt lærergjeng på skole hvor alle elevene har fått hver sin PC

Forskningsverden er internasjonal, hvor nasjonale grenser er svært lite viktige. Det er enda mer sant for oss Nordmenn, som jo kommer fra verdens minste, største navle. Dermed gir det liten verdi å fokusere på norske problemstillinger. For eksempel arbeides det på instituttet mitt med 6-8 doktorgrader, som ser på forhold i Nepal, Egypt, Tsjekkia, Finland, Tanzania og selvsagt Norge. Jeg veileder selv to doktorgradsprosjekter fra Nepal og Tanzania, og akkurat nå en masterstudent som arbeider i Uganda. Diskusjonen om internasjonalisering av forskning er dermed egentlig helt tåpelig, så lenge det ikke finnes alternativer.

Et av prosjektene vi undersøker er Tein 3 prosjektet. Her arbeides det med å knytte universiteter, college og sykehus sammen i bredbåndsnett som så kobles sammen med verdens forskningsinstitusjoner. Det får meg jo til å tenke på hvordan det hadde vært å være student eller forsker uten slik forbindelse… Uansett, det gjør at jeg drar jeg med to avtaler om å forelese via videokonferanse, bare et av mange eksempler på hvordan landegrenser hviskes ut. Det kan nevnes at en hovedutfordring er å skaffe 35 000 euro til den årlige avgiften for å koble Nepal til. Dette er summen for at hele landets utdanningsinstitusjoner skal ha god forbindelse til resten av verdens akademiske miljø! Offentlige instanser syns hvis foreløpig ikke dette er interessant.

Det er skrikende behov for mer kompetanse om prosjektene i Nepal. Det betyr at det er et stort lydhørt publikum, som virkelig ønsker tilbakemeldinger for å gjøre ting enda bedre. I tillegg er det et stort behov for kompetanseheving med tanke på utdanning og forskning. Vi besøker universiteter som er blant de beste i landet. Professorene skryter veldig. Jeg får tilfeldigvis bla i en bacheloroppgave. For å si det enkelt så hadde ikke den passert hos oss. I tillegg kremtes det en god del når jeg spør om forskning, det er ingen grunn til å anta at det er superkvalitet. Prosjektet vårt bidrar på flere måter. Vi spør og graver, og arrangerte jo også workshop der nede, noe som mange mener er viktig i seg selv, siden mange ulike aktører kommer sammen. Vi kommer til å publisere forskning. Dette skal bidra til en doktorgrad som i hovedsak baseres på studier i Nepal. Devinder kommer jo, uansett hva han gjør etter å få sin grad, til å fortsette å utvikle kompetanse for og om Nepal. Jeg har for øvrig møtt tre gutter her nede som svært gjerne vil komme å ta doktograden sin hos oss. Og vi håper at vi kan få til noe samarbeid knyttet til undervisning.

Dette bringer meg til neste argument: vi har et moralsk ansvar for å arbeide med slike prosjekter! Tilbake til start: fordi vi kan. Fordi vi har en tradisjon for bistand som handler om å lære å fiske framfor å gi mennesker fisk (bibelske dimensjoner her altså). Og fordi Nepal nå er et land i store endringer som trenger kompetanse utenfra. Skal vi være en del av forskningsverden må vi også se ut over egen navle.

Devinder snakker med landsbybeboere om hva Internettilgang har ført til av endringer

Har eg glømt noe? Fordi det er gøy kanskje? Det tenker jeg selvsagt aldri på når jeg velger hva jeg vil arbeide med altså… Det skulle tatt seg ut!