Plusser og minuser ved å dra på forskningsreiser til utlandet

Plusser og minuser med slike reiser


Nå aner jo ikke jeg hvem du er som leser dette. Utenom min nylig pensjonerte far (som bør ha tid nok til å lese dette og som kommer til å bli hørt i stoffet) aner jeg altså ikke hvem du. Er. Men skulle du nå være interessert i forskningsreiser, reiser mer generelt, eller Nepal eller sånn der omkring har du her noen personlige betraktninger om hva som er kjekt og ikke.

Reis! Det er nå så utrolig mange kjekke ting! Møte folk som gjør alt for at du skal ha det bra. Nye smaker, lukter (jada, noen lukter er bare sånn passe), steder, kulturer. Pluss nummer 1: få innsikt i hvordan folk lever i andre land. Mer reise = mindre fremmedfrykt! Det er ingen vitenskap, men en klar hypotese som jeg er overbevist om stemmer.

Pluss nummer to: Norge settes i perspektiv. Jeg har mange ganger tatt meg i å reflektere på våre valg. I tillegg ser jeg jo Devinder igjen i 5-åringene vi treffer i fjellandsbyene (han er fra en slik). Hvordan er det å møte vår kultur med en slik bakgrunn?

Hør,i Hetauda kommer Devinder på at han kanskje har en kamerat der han ikke har sett på 7 år. Vi går til banken hvor han jobber kl 9 på kvelden, den er selvsagt stengt, men 3 vaktmenn er der. Det viser seg at de kjenner Devinder igjen fra mange år tilbake, og vi blir invitert inn på deres rom på 7-8 kvm som hvor de tre bor og sover. De er så stolte av å treffe oss! Devinder ringer sin venn, som bor utenfor byen og ikke kan komme direkte, men om det er ok så kommer han gjerne neste morgen kl 6 på hotellet? Jeg skal selvsagt også stille! Her møter jeg han, hans kone og deres sønn, som synes kl 6 til 8 på en fridag er perfekt tidspunkt til slikt. Hva gjør jeg i Norge hvis jeg får samme telefonen?

Pluss nummer tre: relevant forskning. Nå skal ikke jeg bli en ukritisk romantiker som tror at alle prosjekter her er fantastiske og forandrer verden. Men det virker nå en gang mer relevant og nyttig å forstå hvordan damene med ene-ansvar for helsetilbudet i landsbyene best skal kunne bruke internett til å få hjelp fra profesjonelle leger, enn mange av de tross alt mer perifere forskningsprosjektene vi finner hjemme.

Pluss nummer fire: det er fantastisk morsomt! Tenk at jobben betaler (en sannhet med visse modifikasjoner riktignok) for at jeg skal gå på fottur her nede! Og sitte i skyggen i shorts og t-skjorte å skrive ned dette. Konge!

Plussene er mange og mye viktigere enn minusene, men de finnes.

For det første er trafikken lite morsom. Jeg tenker alltid at det går bra mens jeg er her, og sitter aldri og er redd. Men jeg vet jo at dette er en farlig bit. Det blir fort en del kjøring på slike reiser, denne gang ca 25 timer på landeveien. Sikkerhetsteler finnes ingen steder. Drikking anses ikke som noe problem med tanke på kjøring., opplæringen er vel så som så, det er aldri gatelys, og veiene er fulle av folk, dyr og kamikasesjåfører. Forbikjøringene her er ikke til å tro. Innfør EU kontroll og du kan sove på midtstripa!

Jeep på dårlige veier er bare morsomt. Sjåførene er flinke og det går i ca 10 km timen. Velting eller utforkjøring kan jo skje, men skjer jo ikke meg! Å sitte på busstak var morsomt og er standard mange steder her nede. Hadde sikkert slitt litt med å få igjen for skader for forsikringa, det inngår vel ikke blant det sikreste som finnes. Men også her går det veldig seint på grunn av dårlige veier. Å sitte bakpå motorsykkel, hvor ingen har hjelm på kvelden hvor de fleste drar hjem fra pub, er faktisk luftig og deilig. Igjen, det går seint og rolig for seg. Rickshaw derimot, det er bare morsomt!

Det verste er egentlig taxiturer på hovedveiene hvor det er mulig å kjøre 70—80 km timen. Jeg har enda til gode å sitte i en taxi her nede som er født senere enn meg selv. Sele finnes som sagt ikke, og det er sykler, rickshaws, biler, traktorer, geiter, kyr, unger, motorsykler og biler i totalt kaos. At det ikke smeller er helt utrolig flere ganger. Derfor: du bør kanskje ikke være alt for skvetten for trafikk om du vil ned her. Det gjelder for øvrig også som fotgjenger, det er ikke langt mellom deg, bilene og motorsyklene, og skal du krysse veien er det bare å starte slalomen mellom alle trafikantene. Mitt tips: lim deg på en lokalkjent!

For det andre: bare ikke bli syk eller skadet. Vi tenker vel egentlig aldri over hvor heldige vi er hvis det virkelig skulle være ille ute, vi forventer jo nærmest at Jonas kommer personlig og henter oss hvis noe skjer. Men mindre ting, brekke noe, eller trenge opphold på sykehus: la vær, eller la det skje i Kathmandu (eller andre storbyer). Vi har besøkt distriktsykehus i Hetauda. Skittent. En lege av 8 stillinger besatt. 12 sykepleiere finnes. Distriktstørrelse? 450 000! Antall sykehus: dette pluss noen private, de har ingen leger. Totalt sett er det en lege pr 45 000 i denne delen av Nepal, noe som i nasjonal målestokk er ganske bra. Fra fjellene er jo egentlig eneste mulighet å gå ned, hvertfall for lokale som ikke har reiseforsikringsbevis.

Minus nummer tre. Eller, jeg er egentlig usikker på om dette er noe stort minus, det er egentlig bare noe som er fraværende: norske ideer om hygiene. Det er selvsagt ingen vits i å sjekke kjøkkenet der du spiser. At alle spiser fra samme fat innimellom har jeg ingen problemer med, men det er mulig du sliter hvis du er veldig picky på slike ting. Personlig hygiene er også relativt enkelt. På mange hotell er det både dusj, vann og varmt vann. Men jeg har vel sjeldent dratt rundt på noe så unyttig som da jeg tok med hårvoks på fjelltur. Litt feil nivå kan du si. Det er unødvendig å si at du ikke passerer en brukbar do uten å bruke den. Har egentlig blitt fan av stådoene med hull i gulvet (de skikkelige, i porselen), hundre ganger bedre enn skitten vanlig modell. For min del egentlig ikke minus, jeg bare skrur av vanlige normer og setter desto mer pris på varm dusj.

Flere minus? Selvsagt! Det er langt hjem til kjæreste, familie og venner. Men helt sikkert sunt å smake på den følelsen innimellom. Nå, tre dager før hjemreise og hvor ”alle” hjemme har tatt påskeferie, kjenner jeg jo at eg glede meg til å dra hjem og…