Plan (vel, egentlig ikke plan, vi visste svært lite om hva dette ble når vi dro). Dag 0: kjøre til Nangi (landsby), intervjue mennesker der. Dag 1: gå til Mohra: relaystasjon på 3200 meter, se på teknologien der og så gå videre til hotell i Dada kharka (9 timers gåtur). Dag 2: gå videre til Tikot (ny landsby) også her intervjue mennesker om konsekvenser av å få Internett (6 timer). Dag 3: gå tilbake til start (kort sak det der, ca 5 timer).
Alt om prosjektet senere. Nå: folk og mottakelse rundt omkring.
Foruten Mahabir og Devinder består reisefølge av en journalist fra BBC Nepal som skal lage 3 programmer om hvordan Internett forandrer menneskers liv, og en lege som arbeider med et telemedisinprosjekt sammen med Mahabir, som jeg også vil skrive om senere. For en gjeng! Tenk deg at du skal samle inn data om et forskningsprosjekt i et land du ikke kjenner, velg forskningsteam. Mitt ser sånn ut: 1) primus motor og hjernen bak hele prosjektet, 2) en superivrig kollega som snakker språket og som ”eier” forskningsprosjektet, 3) en profesjonell intervjuer som selv oppe i fjellene er en kjent stemme etter mange år i BBC, 4) en intellektuell, innsiktsfull aktivist og lege som brenner for å bedre helsetilbudet i landsbyene og som villig vekk forteller om landet, kulturen, politikken og menneskene underveis og som er humørspreder av rang. 5) meg. ? Forhåpentligvis evne til å reflektere over det vi ser med litt avstand, og å dermed bidra til å sikre nødvendig distanse til forskningsprosjektet. Selv om de som kjenner femtemann nok vil mene at dette er et svakt punkt, tørr jeg påstå at det er et bra team som drar på tur!
Gjengen på tur, Devinder fotograferer
Folk: vi ankommer Nangi etter lang biltur. Og møtes av ca 20 personer som klapper i det vi kommer ut, og gir hver av oss 3-4 blomsterkranser rundt halsen. "Namaste" uttales med hendene samlet foran brystet, til alle som kommer. Høflighetsfraser er for øvrig ikke noe for Mahabir, han er fort ferdig og klar for arbeid. Vi treffer lokale så vel som frivillige fra Australia og Tyskland som bor her. Te kommer selvsagt automatisk, og de lokale vet ikke hva godt de kan gjøre for oss. Alle lar seg intervjue, dog med stor grad av sjenanse.
Devinder får "vanlig" mottakelse
Min eneste asiatiske erfaring fra tidligere er fra en liknende forskningsreise i Indonesia. I forhold til den opplevelsen er førsteinntrykket at Nepalesere er sjenerte. Hvor jeg i Indonesia nesten ikke fikk tatt et eneste bilde uten at en gjeng unger kom leende og ville være med, snur Nepaleserne seg heller bort når du spør om et bilde. Som alltid: de minste ungene er like overalt. I Indonesia var det også smil overalt du snudde deg, her må de i større grad lures fram. Når du så kommer i kontakt med folk, vet de ikke hva godt de kan få gjort for deg. En litt sjenert avstand består, men det er stor varme og gjestfrihet vi møter alle veier. Langt varmere enn de fleste utenfra som besøker Norge opplever oss vil jeg tro? Det er jo en erfaring jeg aldri får mulighet til å oppleve.
Min ”guide” blir programmererlæreren som snakker brukbart engelsk. Dette lokalsamfunnet (communities begrepet står sterkt) har valgt å betale lærerne sine bedre enn mange andre. Dermed er det i større grad mulig å få inn personer med utdannelse, slik min guide har. Han setter selvsagt av hele ettermiddagen til å vise meg rundt, lage avtaler, gi meg Internettilgang og alt annet jeg måtte trenge.
Vi ser for første gang prosjektet ute i ”feltet”. Det er ingen tvil om at Neap Wireless på sikt vil kunne ha store ringvirkninger lokalt. Her ser vi også videokonferanseutstyret som benyttes mellom village ladies (ansvarlige for lokalt helsetilbud) og leger på større sykehus. Helt på grensen til mer meningsfyll bruk av IT enn for eksempel å fokusere på Facebook- bruk hjemme i Norge.
Flittig chatting og mailing på en skolefridag
Telekonferanseutstyr kobler sammen landsbyer og sykehus, og forbedrer helsesituasjonen i landsbyene
Det er fridag når vi kommer. Datalabbene er likevel fylt opp av unger som gjør hva de vil. Mange ser på bilder av popstjerner. Mange chatter eller sender e-mail til venner i eller utenfor landsbyer (husk at ”alle” har slektninger som arbeider andre steder). De minste barna er henvist til en egen lab uten Internett, de spiller pedagogiske spill (matte, alfabet, mengdeforståelse). Det skal sies at det kun er slike spill de har tilgang til her. I tillegg er det egne Pcer som landsbyinnbyggerne kan bruke, de tilbys også kurs og opplæring, noe relativt mange av de 800 innbyggerne har gjennomført.
Folk var det jeg skulle snakke om.
Kveldene på tur går mest i Nepali, noe i engelsk. Nok engelsk til at jeg får innsikt i mange problemstillinger med relevans for Nepal. Borgerkrigen, maoistenes styre, massakren i kongepalasset (et medlem av kongefamilien drepte i 2001 ca 10 personer, inkludert konge, dronning og to andre tronarvinger, før han drepte seg selv. Ingen vet sikkert hvorfor), mangel på fred, behov for veier og å få en konstitusjon på plass (det har de ikke nå) er blant de mer seriøse temaene som belyses allerede første kvelden, sammen med mindre akademiske diskusjoner om kvaliteten på Råksi :varmt lokalt brennevin med eller uten krydder. Funker, men for å være helt ærlig kun i mangel av alternativer.
Gjestehus i Nangi, sjekk fjella i bakgrunnen
Neste dag: opp til Mohra (toppen), møte med tre nye litt sjenerte gutter, hvorav en fulgte oss videre. Fram til Dada kharka, som kan sammenlignes norsk turisthytte dog uten isolasjon i veggene, hvor vi traff andre trekkere. Videre til Mohra og samme ritual: klapping, blomster, te (som alltid), og mennesker som ikke vet hva de kan gjøre godt for deg for at du skal trives. Her er det mange unger som lett lar seg tiltrekke av kamera og en merkelig lang og lys skapning i skitten shorts. Ettermiddagens attraksjon er volleyballkamp kun menn selvsagt (jeg får forklart etterpå at dette er litt for tøft fysisk for jentene som derfor ”slipper” å delta) og ca 50 tilskuere. Spillere: alder 12 til 50? Tilskuere: alder 0 til 80?. Interessant C-moment: midt i banen går hovedstien opp til landsbyen. I løpet av kampen kommer et titalls kyr gjennom banen, uten at dette ser ut til å påvirke andre enn kyrne.
Middag og overnatting hos computerlæreren og ”the village lady”. Nepal har en lang og relativt kronglete historie, og har vært dominert av mange klaner og kongedømmer. Jeg skal ikke late som om jeg har oversikten her. Uansett: i en tiårsperiode frem til 2007- 2008 var landet reelt sett i borgerkrig. Den kongevennlige regjeringen med kontroll over hæren la i regelrett krig med maoistene. De kongevennlige hadde best kontroll over byene, mens maoistene rekrutterte og dominerte landsbyene og fjellene.
Typisk måltid, på gulvet selvsagt
På stiene rundt landsbyene herjet maoistene og krevde inn skatter. Stiene er ferdselårene til landsbyene, som brukes hver dag av innbyggerne her til å sanke inn friske blader for mat til krøtterne, visne blader for å gjøre kumøkk om til kompost (kompost er faktisk den viktigste grunnen til å holde kyr i følge Mahabir, det er så viktig for veksten her hvor ingen bruker kunstgjødsel), og skaffe brensel. Kun døde trær kan kuttes til ved, og da mot avgift til community, siden all skog er felleseid. Vi treffer gamle damer på 70 som bærer 40- 50 kilo på ryggen med pannebånd (sjekk bilde for å forstå prinsippet) på plastsandaler nedover glatte stier. Det morsomme med skattene fra maoistene er at de gav deg en kvittering! Ryddige ”terrorister”? Vi krever 1200 rupi (ca 110kr) av deg for å gå på ”våre” stier, selvsagt uten noen form for rett til det, men her har du en kvittering slik at du slipper å betale enda en gang hvis du blir stoppet igjen. Sivilisert system det der…
Det bæres, sjekk mengden og fargene på blomstene. Nederste bilde: se etter så ser du beina under busken...
Maoistene ja: huset vi bor i lå svært sentralt plassert i forhold til maoistenes ferdselsårer. Dermed var de så ofte innom og krevde mat og drikke at eierne av huset til slutt bestemte seg for å flytte bort. Dette var egentlig ikke fordi maoistene var noe mer enn en litt ubehagelig pine. Problemet var i større grad hæren som etterpå kom og stilte spørsmål om hvilke tilknytning huseierne hadde til maoistene, med fare for arrestasjoner og hardhendt behandling. Det fortelles av hele landsbyen var tom når hæren kom, mens alle var tilstede når maoistene var innom. De var tross alt bare interessert i mat og drikke.
Det er rart å bli servert mat og drikke i et hus hvor slike konflikter var levende for 4-5 år siden. Vi får selvsagt Dal: ris, saus, poteter, grønnsaker og kylling, sammen med råksi og varmt vann. Varmt vann går bra. Men kokt vann som vi får med oss på flaske til drikke utover dagen smaker råttent. Jeg har sjeldent gledet meg mer til flaskevann og kald pils enn tredje dagen på tur.
Denne kvelden må jeg kaste inn håndkleet tidlig med hodeverk, og går dermed glipp av middag med hele fiffen fra byen. De har stor respekt for Mahabir, legen, journalisten og oss, samtidig som det er påfallende lite avstand mellom dem og gjestene. Husk at Mahabir er stjerne i Nepal og landsbyens velgjører, doktoren er velkjent og av god kaste, journalisten er også en kjent stemme, og en norsk professor (det er ikke jeg som velger tittel her) ikke er dagligdags, selv om han, ifølge dem, ser ut som en student… Jeg blir liggende i andre etasje og høre på stemmer, og reflekterer over latteren, antall historier og den utrolig løse stemningen det er rundt middagen.
For en nordmann er det selvsagt også slående at samtalen består 100 % av mannstemmer, selv om det er flere kvinner i rommet. Mennene deltar aktivt i matlagingen, men når det kommer til samtaler er dominansen totalt. Det er selvsagt ingen vitenskap å basere seg på en samtale eller to, men det er vel også opplagt store forskjeller mellom Norge og Nepal på disse områdene.
Folk på fjelltur, hva lærer jeg? En utrolig, litt sjenert gjestfrihet. Alt gjøres som kan bidra til å gjøre mitt opphold perfekt. Det finnes ikke nei. Det er litt nifst med fremmede. Men bevares: det er utrolig mye enklere å komme i kontakt med alle her enn det er med de fleste nordmenn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar