Doktoren og telemedisinsprosjektet hans

Dr Saroj Dhakal er interessant reisefølge! Vi drar som sagt sammen tre dager i fjellene, samtidig som vi også treffes igjen ved flere senere anledninger.

Dr Saroj

Doktoren er en høyt anerkjent lege på Model Hospital i Kathmandu. Han er fra en vel anerkjent kaste, og har gener som stammer fra den indiske siden.

Kastene betyr mye her, jeg skal ikke late som om eg får tak på dette systemet på to uker. Men grovt sett kan man dele inn i to, de som har opphav sammen med indere, og de som har mongolsk opphav. Det er faktisk relativt greit å se forskjell på dette selv for meg, de ”indiske” jentene er penest.

Saroj har altså indisk opphav langt tilbake og kommer fra en kaste som tradisjonelt har vært viktige i maktapparatet og ansett som kloke. Mahabir og Devinder er (navn), fra en kaste og et område hvor Gurkhakrigerne fremdeles rekrutteres fra. I deres område har svært mange familier en eller flere medlemmer i den britiske, indiske eller nepalesiske hæren. Dette er altså krigerfolket, med en lang og stolt tradisjon.

Saroj er full av historier. De som er litt på kanten fortelles de første dagene kun på nepalesisk, men blir i større og større grad oversatt til engelsk etter hvert som vi blir mer kjent. Mahabir og Saroj er klassekamerater fra ungdommen av. De er egentlig svært ulike. Der Mahabir fremstår relativt uflidd, oppslukt av jobben og hvor man trenger litt tid før smilet kommer, fremstår Saroj utadvent, snakker med alle, full av historier og svært belest. Når Mahabir reiser rundt i t-skjorte og sandaler, ser jeg for meg at Saroj nyter kulturen i Kathmandu. To ting har de opplagt felles: respekt for hverandre og engasjement for landsbyenes ve og vel.

Saroj er en bygutt som tok sin doktorgrad i Kina. Etter han kom tilbake tilbrakte han 2 år i en landsby. Jeg spør selvsagt ikke mer om hvorfor han tok dette valget, men han lar meg forstå at dette var viktig i forhold til det engasjementet han i dag har for landsbyene og deres helsesituasjon. Han praktiserer meditasjon, er fascinert av Taoisme, har en kone som er forfatter og medlem av nasjonalt akademisk råd, og kan plutselig finne på å ville diskutere innholdet i Ibsens Et dukkehjem, som han har enorm sans for og mener er dagsaktuell i Nepal den dag i dag. Ikke noe tørr og fagsentrert doktor altså.

Dr Didal arbeider på Model Hospital i Kathmandu. Vi intervjuer (selvsagt) sykehusdirektøren ved hans sykehus. Jeg har aldri før tenkt på at sykehus kan ha en form for politisk innrettning. Derfor lærer jeg noe nytt nå. Model hospital har, ifølge direktøren, en helt klar profil med fokus på å hjelpe de fattigste og særlig kvinner. Deres sykdommer og lidelser er her (som hjemme?) mindre meritterende for doktorer, de er ofte tabubelagte, og relateres ofte til fødselsplager som en følge av mangelfull kompetanse i forbindelse med fødsler. Model hospital ble viden kjent under borgerkrigen som det sykehuset som behandlet de som ble skadet i konfliktene. Dermed nyter sykehuset stor respekt i befolkningen, og mottar fremdeles pengestøtte fra Nepaleserne.

Model hospital, Kathmandu

Hva fascinerer med Saroj? Jeg kan spørre om alt og få (passe) lange, godt reflekterte svar. Vi diskuterer selvsagt politikk. Det er vel ingen tvil om at Saroj er venstreorientert i sin legning, med stor omsorg for de svakeste. Vi diskuterer historie. Saroj forteller meg det jeg vet om landets historie og utvikling. Vi diskuterer utdanning. Hans brennende engasjement for god utdannelse og problemorientert undervisning er interessant, i et land hvor du fremdeles opplever at pensjonerte offiserer fra hæren ansettes som lærere uten noen annen form for ballast enn den de eventuelt må ha opparbeidet seg selv. Likevel er dette en ekte lege: det er landets helsesituasjon som står min venn Saroj nærmest. Uttallige ganger diskuteres mangel på medisinsk kompetanse i landsbyene, og hvilke fantastiske muligheter telemedisinen gir for å forbedre denne situasjonen. I tillegg er Saroj opptatt av doktorenes ignoranse overfor andres kompetanse, og til dels manglende vilje til samarbeid. Jeg bør egentlig ikke kommentere Norge her, dette vet jeg ikke noe om, men igjen er det vel mulig at likhetene er større enn vi først tenker?

Telemedisin. Dette er Sarojs store prosjekt. Nok et eksempel på at innhold er mer spennende enn teknologi. Teknisk sett er dette enkelt forklart. Via Mahabirs trådløse nettverk og internett settes det opp videokonferanseutstyr på Model Hospitality, andre mer avsidesliggende sykehus, og ikke minst: rundt om i landsbyene i Nepal. Har du orket å lese hele bloggen har du lest om dem før, damene som er ansvarlige for førstelinjetjenesten når det gjelder helsetilbud til landsbyboerne i Nepal. Hver morgen kl 8 er det konferansetid. Da kobler alle de involverte seg sammen i samme konferanse. Her kan alle tema diskuteres. Det betyr for eksempel at damene i landsbyene kan diskutere pasienter de er usikre på med kvalifiserte leger fra større sykehus. Eller at leger fra mindre sykehus kan delta i faglig interessante samtaler med andre leger. De peker selv på at det er viktig for dem som arbeider alene å få følelsen av å inngå i større nettverk med andre fagfolk, og mener selv dette kan bidra til å gjøre det mer attraktivt for leger å arbeide på mindre sykehus, noe som er et enormt problem i dette landet.

Nok en gang slår det meg hvor viktig kontekstuell forståelse er. Det første Saroj forklarer meg er hvorfor han, som lege på et stort sykehus, aldri ville funnet på å bruke de mulighetene teknologien gir til å snakke direkte til pasienter. Dette ville fullstendig undergravd de lokale helsearbeidernes status i lokalsamfunnet. Så handler dette selvsagt også om å utvikle kompetanse fremfor å løse et enkelt problem. Ved å diskutere med en lege øker forståelsen for hva som bør gjøres neste gang. Som en del av prosjektet må alle deltakerne innimellom forberede og presentere et aktuelt medisinsk tema, som deretter blir diskutert av alle i gruppa.

Utfordringene for å lykkes er vel egentlig nesten som vi kunne forventer. For det første er det teknologiske utfordringer. Nettforbindelsen er mange steder ustabil, samtidig som jo strømmen kommer og går alle steder i Nepal. Dette må nok løses før man kan spre prosjektet til hele Nepal.

I tillegg er det selvsagt viktig å finne leger og andre som er villige til å delta. Det er enorm mangel på leger i Nepal, som visstnok først på 90tallet begynte å utdanne egne leger. Det er nå en klar økning i antall utdannede leger, som fremdeles kan velge å gå til privat sektor med mye bedre lønn, eller dra ut av landet, til helt andre betingelser. Resultat? Skrikende behov for leger i offentlig sektor. Telemedisinprosjektet baseres på at legene setter av 1-2 timer hver uke til ”ufakturerbar” tid for å konsultere andre, noe som selvsagt krever personlig vilje.

Vilje til å dele. Ifølge Saroj er det overhodet ikke noe problem med tanke på damene i landsbyene. Disse vet at de har begrenset kompetanse og blir selvsagt ikke truet av leger som forteller dem hva som bør skje. Da er legene en større utfordring. Dette er jo egentlig ikke noen nyhet, det er mange ganger før blitt påvist hvilke utfordringer det medfører å få til deling av kompetanse mellom høykompetente personer som i sitt lokalmiljø gjerne er kongen på haugen.

Som mange ganger ellers på turen får vi vite at prosjektet nylig er initiert, og at resultater derfor ikke kan ventes før senere. Saroj forteller meg likevel noe spennende når jeg spør hva konsekvensen av dette er. Jeg spør, uprofesjonelt nok, om det for eksempel er mer presise analyser av hvem som bør på sykehus og hvem som ikke trenger det som er resultatet av prosjektet. Saroj tenker seg om før han svarer: ”vet du, det mest slående er hvordan språket hos kvinnene i landsbyene har endret seg. Disse kvinnene har gjerne en tendens til å være mye sikrere på hva problemet er i møte med pasienter enn det jeg er. Dette fordi de har en så begrenset horisont. De tolker dermed symptomer ut fra sin begrensete ramme. Jeg vet litt om mye, og ser dermed mange flere muligheter og potensielle diagnoser. Når vi startet prosjektet sa gjerne disse kvinnene ”denne pasienten kom til meg med (hvilke) feber. Jeg gav medisin, men hun er enda ikke frisk” Nå sier de: ”denne pasienten kom til meg og sa at hun hadde høy feber, svettedokter og vondt i nakken. Jeg gav medisin for (hvilke) feber som ikke har hjulpet. Hva kan dette være” Deres endring fra å enkelt konstatere basert på sin mangelfulle innsikt, til å tenke analytisk på årsakssammenhenger er den mest slående endringen”.

Kort sagt: teknologien må innpasses til de koder og strukturer som gjelder der de innføres, teknologiske utfordringer er i høyeste grad til stede, men ”alle” er enige om at det kun er et spørsmål om tid, utfordringer knyttet til evne og vilje til å dele kompetanse og eventuelt fare for å blottlegge sine eventuelle svakheter er størst blant de mest høyest kompetanse, og endringer tar tid og er i første omgang knyttet til svært viktige ikke-kvantifiserbare kriterier. Kunne vært lærebok i IS, dette er velkjent for oss i feltet. Men tas slike faktorer virkelig på alvor når ICT4D prosjekter initieres av donorer og andre mer utenforstående aktører?

Vi treffer Saroj igjen i Kathmandu de siste dagene før vi drar hjem. På grunn av en misforståelse blir det dessverre ikke til at vi får spist middag hjemme hos han før vi drar. Mohan, en av Devinders nærmeste venner, forteller meg at en slik invitasjon henger høyt, Dr Didal (Saroj) er visstnok en svært kjent og akseptert lege ved et av de beste sykehusene her. Som Mohan sier: ” you know, we have made the doctors kings in our country”. Nok en gang får en jo følelsen av å ha fått snakket med mange med makt og innflytelse I løpet av 14 små dager i dette landet.