Hos oss bruker vi masse ressurser på å motivere studenter til å gidde å jobbe, og lykkes bare sånn passe. Den ressursbruken er det ikke noe vits å diskutere med nepalesere. Vi har selvsagt et mye bedre system og mye bedre tilbud. Men den indre driven er annerledes, rett og slett fordi en utdannelse her nede betyr så uendelig mye mer!
Kommer du ut med en mastergrad har du alle muligheter for en godt betalt jobb (bortsett fra de problemer som kommer fra kastesystemet og stengsler kvinner møter da) og kan ta deg av foreldre og søsken. Lykkes du ikke overlates du til servicejobber (taxisjåfør eller kelner), eller endre opp som bonde. Fint nok, men ikke betalt og ingen utvikling. Husk at den enkelte student er hele familiens prosjekt og investering. Faren (igjen, det handler om far her) har gjerne spart i årevis, flyttet til en by for at ungene skal få utdannelse, og tatt opp lån for at dette skal lykkes. Dette er mer regelen enn unntaket. Det er gjerne et av barna som gis denne muligheten, siden dette er dyrt. Dette kombineres gjerne med å sende en annen utenlands for å arbeide, til Gulfstatene India eller Europa hvor disse tar på seg slitsomme jobber, spesielt i byggebransjen. Uansett: studenten er gjerne familiens store investering for fremtidig suksess. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som skjer hvis han eller hun mislykkes.
Våre studenter: ja, får de en grad er det jo bra (inkludér nå for all del inn hva du har lyst til, ikke tenk på om det er behov for dette, eller at fagene henger sammen). Hvis du ikke får graden din? Det et er vel nesten like bra det? Fokus: ha det kjekt underveis!
La meg få si at en student som ikke lykkes med å få en grad hos oss heller ikke har prøvd hardt nok! Jeg har enda til gode å se studenter på vårt studium som ikke kommer igjennom hvis de arbeider skikkelig.
Denne holdningen er levende på UiA, også helt opp til ”topp” nivå: doktogradene.
Som stipendiat blir du fortalt/opplært til å se på dette som en vanlig jobb (ventilasjonen slås av kl 4). ”Premien” du får hvis du ikke lykkes med å bli ferdig? Stadig nye engasjement som universtitetslektor, gjerne med bedre lønn enn stipendiater. Slik at du får tid til å klore deg fast og etter hvert gå over i mer eller mindre faste posisjoner. Selvsagt finnes det hederlige unntak og selvsagt overdriver jeg. Men ærlig talt, de av dere som kjenner systemet: jeg er dessverre skremmende nærme sannheten? En ærlig visjon for UiA ville ha vært: La oss sammen skape et helt middels universitet hvor folk har det greit! (parentes bemerket: en visjon jeg selv hadde levd bra med, hvorfor ikke?)
I flommen av gode sider ved velferdstat og likhetstanke er dette noen av utfordringene: faren for at ”drømmen” om forbedring, som er så viktig og levende for nepalesere, og mangel på konsekvenser av å mislykkes, fører til et engasjement på lavnivå. Paradokset er selvsagt at vi likevel får ut bedre masterkandidater hos oss enn i land hvor motivasjonen er annerledes, selvsagt fordi grunnskolesystemet er så bra at studentene kan mye når de kommer inn. Første eller tiendeplass på europeiske rankinger betyr i denne sammenheng lite; i forhold til Nepal er vår grunnskole himmelen.
Min drøm har lenge vært å gi våre studenter en smak av andre virkeligheter ved å ta deler av studiet i utlandet. Jeg treffer på to gutter som lurer på om noe slikt kan la seg gjøre. De ønsker at utenlandske studenter som snakker engelsk og kan IT skal komme ned til deres distrikt for en periode for å dra rundt til skolene å trene opp lærerne der i IT-bruk. De kunne for eksempel gjort dette 3-4 timer hver dag, for å ha resten av dagen til egne undersøkelser og rapportskriving av egen oppgave. Forhåpentligvis noe vi kan få til som en bacheloroppgave? Kan vi skaffe reisemidler? Det tror jeg. Får vi studenter? Her er jeg dessverre mer usikker, vil norske studenter egentlig forlate egen trygg hverdag for å se noe helt annet i to måneder? La oss se. Faglig utbytte? Jepp, det må vi da fikse, men enda viktigere: personlig utbytte: langt utover det de får i norske prosjekter, det er jeg villig til å sette penger på.
søndag 4. april 2010
En form for oppsummering
”I think what we explored yesterday was an excellent example of how important social networks are in the villages” Jeg våkner kl 06.15. Devinder sitter på sengekanten 40cm fra ansiktet mitt, og er jo tydeligvis in the mood for å diskutere teorier og foreløpige funn…
Det er utrolig kjekt, men utrolig tett å reise to ukers sammen med en kollega og et uttal nye mennesker. Jeg har hatt 2 timer for meg selv på dagtid på denne turen. Vi har også mange netter delt rom og levd tett på mange på små områder. Det er alltid nydelig å komme hjem til masse plass, eget hus og alle de som er der.
Flott reise, følelsen av at man har funnet prosjekter som betyr noe for mange, og som vi kan bidra til å spre kunnskap om til enda flere. Mange forventninger hos oss og ikke minst de vi har truffet om hva vi skal få til fremover. Alltid et spenningsmoment knyttet til hva man rekker når man er tilbake på kontoret, og hvilke muligheter dette gir. Kvaliteten på intervjuene vi har gjennomført og dataene vi har fått er vanskelig å bedømme så nært. Det må modnes litt. Viktig å huske at dette var en første tur for å identifisere muligheter, og å la ambisjonene være deretter.
Land, folk, fjell? Strålende tur! Mange nye venner som ”krever” at jeg kommer ned igjen, fjell som er fantastiske, bra land for nordmenn som kan gå. Land? Kontrastfylt, fremdeles best for relativt ”robuste” og reisevante turister, men nydelig! Klarer du deg uten strøm halve døgnet og kan (som meg) skru av bryteren når det gjelder norske krav til hygiene og trafikksikkerhet er dette helt strålende! Neste gang skal eg prøve mountainbiking, padling eller rafting, eller prøve å komme meg enda høyere opp i fjellene. Drømmen er en av de to klassiske trekkingrutene, camp Everest eller camp Anaconda, som begge medfører pluss minus 20 dager på tur.
Og nok en gang. Flott sted. Det kunne ikke falt meg inn å tenke på å flytte hit!
Det er utrolig kjekt, men utrolig tett å reise to ukers sammen med en kollega og et uttal nye mennesker. Jeg har hatt 2 timer for meg selv på dagtid på denne turen. Vi har også mange netter delt rom og levd tett på mange på små områder. Det er alltid nydelig å komme hjem til masse plass, eget hus og alle de som er der.
Flott reise, følelsen av at man har funnet prosjekter som betyr noe for mange, og som vi kan bidra til å spre kunnskap om til enda flere. Mange forventninger hos oss og ikke minst de vi har truffet om hva vi skal få til fremover. Alltid et spenningsmoment knyttet til hva man rekker når man er tilbake på kontoret, og hvilke muligheter dette gir. Kvaliteten på intervjuene vi har gjennomført og dataene vi har fått er vanskelig å bedømme så nært. Det må modnes litt. Viktig å huske at dette var en første tur for å identifisere muligheter, og å la ambisjonene være deretter.
Land, folk, fjell? Strålende tur! Mange nye venner som ”krever” at jeg kommer ned igjen, fjell som er fantastiske, bra land for nordmenn som kan gå. Land? Kontrastfylt, fremdeles best for relativt ”robuste” og reisevante turister, men nydelig! Klarer du deg uten strøm halve døgnet og kan (som meg) skru av bryteren når det gjelder norske krav til hygiene og trafikksikkerhet er dette helt strålende! Neste gang skal eg prøve mountainbiking, padling eller rafting, eller prøve å komme meg enda høyere opp i fjellene. Drømmen er en av de to klassiske trekkingrutene, camp Everest eller camp Anaconda, som begge medfører pluss minus 20 dager på tur.
Og nok en gang. Flott sted. Det kunne ikke falt meg inn å tenke på å flytte hit!
Noen tilfeldige tall i forbindelse med Nepaltur
Dager på tur: 14
Ulike steder vi har overnattet: 8 (pluss to nattflygninger)
Antall timer i bil og buss:20-25
Mil tilbakelagt på denne tiden: ca 30-35, dvs gjennomsnittlig rundt 15 km timen.
Gjennomsnittlig pris overnatting: kanskje 18 dollar? Og dette er selvsagt dyrt fordi jeg er vestlig
Middag pr person på restaurant i Kathmandu: tipper 35 kroner, da spiser vi hva vi vil med drikke til
Antall personer vi har intervjuet (alene eller i gruppe): 70- 80 stykker? Vi har ca 50 opptak, til sammen cirka 40 timer
Antall bilder (før sortering): 870…
Ulike steder vi har overnattet: 8 (pluss to nattflygninger)
Antall timer i bil og buss:20-25
Mil tilbakelagt på denne tiden: ca 30-35, dvs gjennomsnittlig rundt 15 km timen.
Gjennomsnittlig pris overnatting: kanskje 18 dollar? Og dette er selvsagt dyrt fordi jeg er vestlig
Middag pr person på restaurant i Kathmandu: tipper 35 kroner, da spiser vi hva vi vil med drikke til
Antall personer vi har intervjuet (alene eller i gruppe): 70- 80 stykker? Vi har ca 50 opptak, til sammen cirka 40 timer
Antall bilder (før sortering): 870…
Møte med Devinders foreldre
Etter 3 timer i buss står jeg alene i en veikant og venter på å møte Devinders foreldre. De har dratt på motorsykkel 2-3 timer fra der de bor til der vi er nå for å møte oss. Jeg treffer en høy og rank mann, det er ikke vanskelig å se for seg at han har en lang millitærbakgrunn bak seg, og en typisk Nepalesisk kvinne ( i mine øyne), bortsett fra at hun er pyntet og bærer et uttall smykker. Det er helt utrolig at det er mulig å trø av en motorsykkel så elegant i en helt hvis kjole etter å ha kjørt flere timer på støvete og dårlige veier.
Vi hilser selvsagt med Namaste, før faren gir meg en klem. Devinder forteller meg senere at han dermed viser meg respekt som sin egen sønn. Moren er mer tilbakeholdende i første omgang. Når vi derimot fortsetter å spise, er det tydelig at dette ikke er noen sjenert dame. I Devinders kaste har kvinnene sterkere posisjon enn i mange andre kaster i Nepal. Det er ingen sjenanse eller tilbakeholdenhet overfor mann eller sønn her.
Overfor meg derimot er de mer usikre, noe som er logisk så lenge språkbarrieren er der. Jeg passer selvsagt på å fortelle at Devinder gjør bra arbeid hos oss og at vi er glade for å ha han på UiA, noe som ser ut til å gå rett hjem hos foreldre som ser at sitt eneste barn har fått lang utdannelse og jobb i et rikt land.
Devinder er enebarn. Hans bestefar (jada, slektsbånd her handler om menn) var bonde i en landsby like ved dem vi besøkte tidligere på turen. Faren fikk ikke store skolegangen, og valgte å gå inn i den indiske hæren, noe som jo fremdeles er vanlig i denne delen av landet. Han lærte å lese og skrive i hæren, og bestemte seg lenge før Devinder kom at hans sønn skulle få utdannelse og slippe unna slitet hans egen yrkesvalg innebar. Etter 27 år i hæren, ulike steder i India, med eller uten famile, er han nå pensjonert. Samtidig har jo Devinder fått sin utdannelse og inntekt, og har dermed kunne bygge hus til sine foreldre. Her bygges en etasje om gangen så lenge pengene varer, slik at husbygging gjerne tar flere år. Jeg fikk se flotte bilder av et nylig fullført 3 etasjers murhus. La meg tippe på 200-250 kvadratmeter? Dette fremstår nærmest som et symbol på at foreldrene har lykkes i sin gjerning: sønnen har fått seg utdannelse, jobb, og dermed mulighet til også å sikre sine foreldres alderdom.
Det er mange slike historier her nede. Familier flytter gjerne langt og til ukjente plasser for at ungene skal få mulighet til å få seg utdannelse. Utdannelse er viktig! Det er milevis forskjell mellom livet til de som har utdannelse og dermed bra arbeid, og bøndene, taxisjåfører og hotellansatte som ikke har det.
Det blir også et apropos til vår egen hverdag. Jeg har i de seneste årene arbeidet en del med hvordan vi kan motivere våre bachelor og masterstudenter til å arbeide og gjennomføre sitt studieforløp. Jeg tror ikke våre utfordringer ville blitt veldig godt forstått her nede. Fullføre utdannelse? Foreldre har gjerne flyttet, tatt opp lån og er dermed ofte avhengige av at utdannelsen lykkes, slik at lån (og alderdom) kan betales. I tillegg er jo risikoen ved å mislykkes på en helt annen planet enn hjemme. Her er du ingenting uten utdannelse, og får dermed et helt annet liv. Hjemme? Nei, du får vel ta et annet fag hvis du ikke gadd å arbeide, tenk nå for all del ikke på om det til slutt blir en vettug kombinasjon, men ha det gøy underveis! Jeg tviler på om de har studiestartfestival med Postgirobygget her (akkurat Postgirobygget hadde det jo vært ok å slippe). Jeg er selvsagt glad i vårt system, men for hver slik reise blir jeg nok litt mindre flink til å backe opp studenter hjemme som selv ikke gidder å arbeide.
Jeg får mange tilbakemeldinger fra foreldrene gjennom Devinder etter vårt møte. Nå er det jo selvsagt mulig at dette er høflighetsfraser, men jeg tar meg uansett friheten til å tenke at vårt møte var vellykket og interessant for alle parter!
Vi hilser selvsagt med Namaste, før faren gir meg en klem. Devinder forteller meg senere at han dermed viser meg respekt som sin egen sønn. Moren er mer tilbakeholdende i første omgang. Når vi derimot fortsetter å spise, er det tydelig at dette ikke er noen sjenert dame. I Devinders kaste har kvinnene sterkere posisjon enn i mange andre kaster i Nepal. Det er ingen sjenanse eller tilbakeholdenhet overfor mann eller sønn her.
Overfor meg derimot er de mer usikre, noe som er logisk så lenge språkbarrieren er der. Jeg passer selvsagt på å fortelle at Devinder gjør bra arbeid hos oss og at vi er glade for å ha han på UiA, noe som ser ut til å gå rett hjem hos foreldre som ser at sitt eneste barn har fått lang utdannelse og jobb i et rikt land.
Devinder er enebarn. Hans bestefar (jada, slektsbånd her handler om menn) var bonde i en landsby like ved dem vi besøkte tidligere på turen. Faren fikk ikke store skolegangen, og valgte å gå inn i den indiske hæren, noe som jo fremdeles er vanlig i denne delen av landet. Han lærte å lese og skrive i hæren, og bestemte seg lenge før Devinder kom at hans sønn skulle få utdannelse og slippe unna slitet hans egen yrkesvalg innebar. Etter 27 år i hæren, ulike steder i India, med eller uten famile, er han nå pensjonert. Samtidig har jo Devinder fått sin utdannelse og inntekt, og har dermed kunne bygge hus til sine foreldre. Her bygges en etasje om gangen så lenge pengene varer, slik at husbygging gjerne tar flere år. Jeg fikk se flotte bilder av et nylig fullført 3 etasjers murhus. La meg tippe på 200-250 kvadratmeter? Dette fremstår nærmest som et symbol på at foreldrene har lykkes i sin gjerning: sønnen har fått seg utdannelse, jobb, og dermed mulighet til også å sikre sine foreldres alderdom.
Det er mange slike historier her nede. Familier flytter gjerne langt og til ukjente plasser for at ungene skal få mulighet til å få seg utdannelse. Utdannelse er viktig! Det er milevis forskjell mellom livet til de som har utdannelse og dermed bra arbeid, og bøndene, taxisjåfører og hotellansatte som ikke har det.
Det blir også et apropos til vår egen hverdag. Jeg har i de seneste årene arbeidet en del med hvordan vi kan motivere våre bachelor og masterstudenter til å arbeide og gjennomføre sitt studieforløp. Jeg tror ikke våre utfordringer ville blitt veldig godt forstått her nede. Fullføre utdannelse? Foreldre har gjerne flyttet, tatt opp lån og er dermed ofte avhengige av at utdannelsen lykkes, slik at lån (og alderdom) kan betales. I tillegg er jo risikoen ved å mislykkes på en helt annen planet enn hjemme. Her er du ingenting uten utdannelse, og får dermed et helt annet liv. Hjemme? Nei, du får vel ta et annet fag hvis du ikke gadd å arbeide, tenk nå for all del ikke på om det til slutt blir en vettug kombinasjon, men ha det gøy underveis! Jeg tviler på om de har studiestartfestival med Postgirobygget her (akkurat Postgirobygget hadde det jo vært ok å slippe). Jeg er selvsagt glad i vårt system, men for hver slik reise blir jeg nok litt mindre flink til å backe opp studenter hjemme som selv ikke gidder å arbeide.
Klassisk motorsykkelantrekk dette her...
Jeg tror nok ikke jeg, med min norske bakgrunn, kan forstå hvilke ”klassereise” Devinders situasjon representerer. Ikke bare har han en helt annen utdannelse enn sine foreldre og besteforeldre, han kommer jo også fra en kaste hvor folk ikke kan gjøre sånt. Dermed er også han viktig som landsbyens stolthet og, vil jeg dro, forbilde for unge som dermed kan se at det er mulig å lykkes.Jeg får mange tilbakemeldinger fra foreldrene gjennom Devinder etter vårt møte. Nå er det jo selvsagt mulig at dette er høflighetsfraser, men jeg tar meg uansett friheten til å tenke at vårt møte var vellykket og interessant for alle parter!
Forskningen
Det er en viss risiko å ha med denne kategorien. Hvis dette blir kort og alt annet jeg skriver langt, kan det danne inntrykk av et noe skjevt fokus. La meg derfor skyndte med å si at dette selvsagt kommer til å bli presentert i andre kanaler etter hvert.
Mange prosjekter er omtalt her og der i disse skribleriene. Kort fortalt, her er noen av dem.
Wireless Internet Project
Som før nevnt startet nesten alt vi har sett på med Mahabirs Wireless project. Startet i 2001 for å koble egen landsby til Internett, har utviklet seg til nå å nå en 10talls landsbyer med mange andre på vent. Utmerker seg med den helhetlige tenkningen rundt behov for innhold og tjenester, som er grunnen til engasjementet i alle disse andre prosjektene som beskrives under.
Telemedisinprosjekt
Igjen, dette er presentert før, se omtale av Dr Didal. Videkonferanse for å få til samtale mellom leger i byene og helsepersonell på landsbygda, og leger i storbyer og på mindre sykehus. Masse muligheter, masse utfordringer! Arbeider nå blant annet med å få mikroskop og teknologi som gjør bilder og overføring god nok til for eksempel å kunne diagnostisere øyerelaterte sykdommer ”on the fly”
OLPC, OLE, PC-er i skolene
Det arbeides mye med å spre OLPC (one laptop per child) pc-er til skolene. Vi så på flere prosjekter. Fullt fokus på innhold og opplæring sammen med utrulling. Prosjektet medfører at ungene, som tidligere har hatt gamle bøker/fått bøkene for sent/ikke fått bøker, nå har oppdatert og nytt innhold på disse pc-ene. Det arbeides mye med å utvikle innhold på nepalesisk. I tillegg endrer dette den tradisjonelle undervisningsformen og bidrar til mer aktive unger på skolen. Ser foreløpig ut som om dette er en suksess, selv om det er piloter så langt. Lærerne vi snakker med forteller at foreldre og søsken også bruker pcene når ungene har de med hjem. Det er jo litt morsomt av vi ser ut til å bidra til at en annen organisasjon, som har produsert små informasjonsfilmer om helserelaterte forhold, nå vil se på mulighetene til at dette legges inn på barnas pcer, med tanke på at foreldrene og familiene kan se dette hjemme.
eGovernment
Dette er vel kanskje det mest skuffende området på en måte. Mange initiativer, men samtidig snakker ”alle” om at manglende drive og støtte fra offentlig myndigheter bremser utviklingen. Det ser ut som om det her, ulikt mange andre prosjekter, er nærmest utelukkende fokus på infrastruktur. Når vi spør om det er planer om å utvikle tjenester retta mot innbyggere får vi tomme blikk tilbake…
eBusiness
Mahabir er svært opptatt av å skape forretningsmuligheter som kan bidra til å legge penger igjen i landsbyene, og som deretter kan bidra til å utvikle bedre skoletilbud. For at prosjektene skal bestå er det jo også viktig at det genereres inntekter.
I prosjektet i dag er det makredsforum (finn.no i steinalderversjon). I tillegg arbeides det med turisme og masse bruk av Internett i denne sammenhengen. Mahabir har engasjert en svært vellykka forretningsmann som vi treffer. Han tenker business, noe som nok ikke er Mahabirs sterke side. I tillegg treffer vi reisebyrå som planlegger ”ansvarlige” turer hvor det legges igjen midler til lokalsamfunnet.
Andre spennende aktører vi møter er blant annet:
- Nasjonalt byrå ansvarlig for å regulere telekomm. Hvorfor vi treffer dem? Viktig premissleverandør for å utvikle nett i rurale strøk. De har penger til å støtte aktører som vil inn, men mangler aktører som ikke ser forretningspotensialet. Et eksempel på Mahabirs posisjon: vi blir fortalt av direktøren at Mahabir sa de måtte fjerne en avgift på 100 000 rupi (ca 10 000 kr) som var et hinder. ”Så nå er den på 1 rupi”, sier direktøren som den mest naturlige ting i verden.
- Tein 3 prosjekt. Omtalt før, bredbånd til universiteter, muligheter for internasjonalt samarbeid
- Unicode (stammespråk igjen) ansvarlige i Nepal. Handler om å gjøre språket tilgjengelig på internett, selvsagt viktig aktør i gamet dette og.
Alt sammen med de samme to formål: skape muligheter i landsbyene som bidrar til å hindre fraflytting, og bidra til bedre helsetjenester.
Mange prosjekter er omtalt her og der i disse skribleriene. Kort fortalt, her er noen av dem.
Wireless Internet Project
Som før nevnt startet nesten alt vi har sett på med Mahabirs Wireless project. Startet i 2001 for å koble egen landsby til Internett, har utviklet seg til nå å nå en 10talls landsbyer med mange andre på vent. Utmerker seg med den helhetlige tenkningen rundt behov for innhold og tjenester, som er grunnen til engasjementet i alle disse andre prosjektene som beskrives under.
Telemedisinprosjekt
Igjen, dette er presentert før, se omtale av Dr Didal. Videkonferanse for å få til samtale mellom leger i byene og helsepersonell på landsbygda, og leger i storbyer og på mindre sykehus. Masse muligheter, masse utfordringer! Arbeider nå blant annet med å få mikroskop og teknologi som gjør bilder og overføring god nok til for eksempel å kunne diagnostisere øyerelaterte sykdommer ”on the fly”
OLPC, OLE, PC-er i skolene
Det arbeides mye med å spre OLPC (one laptop per child) pc-er til skolene. Vi så på flere prosjekter. Fullt fokus på innhold og opplæring sammen med utrulling. Prosjektet medfører at ungene, som tidligere har hatt gamle bøker/fått bøkene for sent/ikke fått bøker, nå har oppdatert og nytt innhold på disse pc-ene. Det arbeides mye med å utvikle innhold på nepalesisk. I tillegg endrer dette den tradisjonelle undervisningsformen og bidrar til mer aktive unger på skolen. Ser foreløpig ut som om dette er en suksess, selv om det er piloter så langt. Lærerne vi snakker med forteller at foreldre og søsken også bruker pcene når ungene har de med hjem. Det er jo litt morsomt av vi ser ut til å bidra til at en annen organisasjon, som har produsert små informasjonsfilmer om helserelaterte forhold, nå vil se på mulighetene til at dette legges inn på barnas pcer, med tanke på at foreldrene og familiene kan se dette hjemme.
eGovernment
Dette er vel kanskje det mest skuffende området på en måte. Mange initiativer, men samtidig snakker ”alle” om at manglende drive og støtte fra offentlig myndigheter bremser utviklingen. Det ser ut som om det her, ulikt mange andre prosjekter, er nærmest utelukkende fokus på infrastruktur. Når vi spør om det er planer om å utvikle tjenester retta mot innbyggere får vi tomme blikk tilbake…
eBusiness
Mahabir er svært opptatt av å skape forretningsmuligheter som kan bidra til å legge penger igjen i landsbyene, og som deretter kan bidra til å utvikle bedre skoletilbud. For at prosjektene skal bestå er det jo også viktig at det genereres inntekter.
I prosjektet i dag er det makredsforum (finn.no i steinalderversjon). I tillegg arbeides det med turisme og masse bruk av Internett i denne sammenhengen. Mahabir har engasjert en svært vellykka forretningsmann som vi treffer. Han tenker business, noe som nok ikke er Mahabirs sterke side. I tillegg treffer vi reisebyrå som planlegger ”ansvarlige” turer hvor det legges igjen midler til lokalsamfunnet.
Andre spennende aktører vi møter er blant annet:
- Nasjonalt byrå ansvarlig for å regulere telekomm. Hvorfor vi treffer dem? Viktig premissleverandør for å utvikle nett i rurale strøk. De har penger til å støtte aktører som vil inn, men mangler aktører som ikke ser forretningspotensialet. Et eksempel på Mahabirs posisjon: vi blir fortalt av direktøren at Mahabir sa de måtte fjerne en avgift på 100 000 rupi (ca 10 000 kr) som var et hinder. ”Så nå er den på 1 rupi”, sier direktøren som den mest naturlige ting i verden.
- Tein 3 prosjekt. Omtalt før, bredbånd til universiteter, muligheter for internasjonalt samarbeid
- Unicode (stammespråk igjen) ansvarlige i Nepal. Handler om å gjøre språket tilgjengelig på internett, selvsagt viktig aktør i gamet dette og.
Alt sammen med de samme to formål: skape muligheter i landsbyene som bidrar til å hindre fraflytting, og bidra til bedre helsetjenester.
Doktoren og telemedisinsprosjektet hans
Dr Saroj Dhakal er interessant reisefølge! Vi drar som sagt sammen tre dager i fjellene, samtidig som vi også treffes igjen ved flere senere anledninger.
Doktoren er en høyt anerkjent lege på Model Hospital i Kathmandu. Han er fra en vel anerkjent kaste, og har gener som stammer fra den indiske siden.
Kastene betyr mye her, jeg skal ikke late som om eg får tak på dette systemet på to uker. Men grovt sett kan man dele inn i to, de som har opphav sammen med indere, og de som har mongolsk opphav. Det er faktisk relativt greit å se forskjell på dette selv for meg, de ”indiske” jentene er penest.
Saroj har altså indisk opphav langt tilbake og kommer fra en kaste som tradisjonelt har vært viktige i maktapparatet og ansett som kloke. Mahabir og Devinder er (navn), fra en kaste og et område hvor Gurkhakrigerne fremdeles rekrutteres fra. I deres område har svært mange familier en eller flere medlemmer i den britiske, indiske eller nepalesiske hæren. Dette er altså krigerfolket, med en lang og stolt tradisjon.
Saroj er full av historier. De som er litt på kanten fortelles de første dagene kun på nepalesisk, men blir i større og større grad oversatt til engelsk etter hvert som vi blir mer kjent. Mahabir og Saroj er klassekamerater fra ungdommen av. De er egentlig svært ulike. Der Mahabir fremstår relativt uflidd, oppslukt av jobben og hvor man trenger litt tid før smilet kommer, fremstår Saroj utadvent, snakker med alle, full av historier og svært belest. Når Mahabir reiser rundt i t-skjorte og sandaler, ser jeg for meg at Saroj nyter kulturen i Kathmandu. To ting har de opplagt felles: respekt for hverandre og engasjement for landsbyenes ve og vel.
Saroj er en bygutt som tok sin doktorgrad i Kina. Etter han kom tilbake tilbrakte han 2 år i en landsby. Jeg spør selvsagt ikke mer om hvorfor han tok dette valget, men han lar meg forstå at dette var viktig i forhold til det engasjementet han i dag har for landsbyene og deres helsesituasjon. Han praktiserer meditasjon, er fascinert av Taoisme, har en kone som er forfatter og medlem av nasjonalt akademisk råd, og kan plutselig finne på å ville diskutere innholdet i Ibsens Et dukkehjem, som han har enorm sans for og mener er dagsaktuell i Nepal den dag i dag. Ikke noe tørr og fagsentrert doktor altså.
Dr Didal arbeider på Model Hospital i Kathmandu. Vi intervjuer (selvsagt) sykehusdirektøren ved hans sykehus. Jeg har aldri før tenkt på at sykehus kan ha en form for politisk innrettning. Derfor lærer jeg noe nytt nå. Model hospital har, ifølge direktøren, en helt klar profil med fokus på å hjelpe de fattigste og særlig kvinner. Deres sykdommer og lidelser er her (som hjemme?) mindre meritterende for doktorer, de er ofte tabubelagte, og relateres ofte til fødselsplager som en følge av mangelfull kompetanse i forbindelse med fødsler. Model hospital ble viden kjent under borgerkrigen som det sykehuset som behandlet de som ble skadet i konfliktene. Dermed nyter sykehuset stor respekt i befolkningen, og mottar fremdeles pengestøtte fra Nepaleserne.
Telemedisin. Dette er Sarojs store prosjekt. Nok et eksempel på at innhold er mer spennende enn teknologi. Teknisk sett er dette enkelt forklart. Via Mahabirs trådløse nettverk og internett settes det opp videokonferanseutstyr på Model Hospitality, andre mer avsidesliggende sykehus, og ikke minst: rundt om i landsbyene i Nepal. Har du orket å lese hele bloggen har du lest om dem før, damene som er ansvarlige for førstelinjetjenesten når det gjelder helsetilbud til landsbyboerne i Nepal. Hver morgen kl 8 er det konferansetid. Da kobler alle de involverte seg sammen i samme konferanse. Her kan alle tema diskuteres. Det betyr for eksempel at damene i landsbyene kan diskutere pasienter de er usikre på med kvalifiserte leger fra større sykehus. Eller at leger fra mindre sykehus kan delta i faglig interessante samtaler med andre leger. De peker selv på at det er viktig for dem som arbeider alene å få følelsen av å inngå i større nettverk med andre fagfolk, og mener selv dette kan bidra til å gjøre det mer attraktivt for leger å arbeide på mindre sykehus, noe som er et enormt problem i dette landet.
Nok en gang slår det meg hvor viktig kontekstuell forståelse er. Det første Saroj forklarer meg er hvorfor han, som lege på et stort sykehus, aldri ville funnet på å bruke de mulighetene teknologien gir til å snakke direkte til pasienter. Dette ville fullstendig undergravd de lokale helsearbeidernes status i lokalsamfunnet. Så handler dette selvsagt også om å utvikle kompetanse fremfor å løse et enkelt problem. Ved å diskutere med en lege øker forståelsen for hva som bør gjøres neste gang. Som en del av prosjektet må alle deltakerne innimellom forberede og presentere et aktuelt medisinsk tema, som deretter blir diskutert av alle i gruppa.
Utfordringene for å lykkes er vel egentlig nesten som vi kunne forventer. For det første er det teknologiske utfordringer. Nettforbindelsen er mange steder ustabil, samtidig som jo strømmen kommer og går alle steder i Nepal. Dette må nok løses før man kan spre prosjektet til hele Nepal.
I tillegg er det selvsagt viktig å finne leger og andre som er villige til å delta. Det er enorm mangel på leger i Nepal, som visstnok først på 90tallet begynte å utdanne egne leger. Det er nå en klar økning i antall utdannede leger, som fremdeles kan velge å gå til privat sektor med mye bedre lønn, eller dra ut av landet, til helt andre betingelser. Resultat? Skrikende behov for leger i offentlig sektor. Telemedisinprosjektet baseres på at legene setter av 1-2 timer hver uke til ”ufakturerbar” tid for å konsultere andre, noe som selvsagt krever personlig vilje.
Vilje til å dele. Ifølge Saroj er det overhodet ikke noe problem med tanke på damene i landsbyene. Disse vet at de har begrenset kompetanse og blir selvsagt ikke truet av leger som forteller dem hva som bør skje. Da er legene en større utfordring. Dette er jo egentlig ikke noen nyhet, det er mange ganger før blitt påvist hvilke utfordringer det medfører å få til deling av kompetanse mellom høykompetente personer som i sitt lokalmiljø gjerne er kongen på haugen.
Som mange ganger ellers på turen får vi vite at prosjektet nylig er initiert, og at resultater derfor ikke kan ventes før senere. Saroj forteller meg likevel noe spennende når jeg spør hva konsekvensen av dette er. Jeg spør, uprofesjonelt nok, om det for eksempel er mer presise analyser av hvem som bør på sykehus og hvem som ikke trenger det som er resultatet av prosjektet. Saroj tenker seg om før han svarer: ”vet du, det mest slående er hvordan språket hos kvinnene i landsbyene har endret seg. Disse kvinnene har gjerne en tendens til å være mye sikrere på hva problemet er i møte med pasienter enn det jeg er. Dette fordi de har en så begrenset horisont. De tolker dermed symptomer ut fra sin begrensete ramme. Jeg vet litt om mye, og ser dermed mange flere muligheter og potensielle diagnoser. Når vi startet prosjektet sa gjerne disse kvinnene ”denne pasienten kom til meg med (hvilke) feber. Jeg gav medisin, men hun er enda ikke frisk” Nå sier de: ”denne pasienten kom til meg og sa at hun hadde høy feber, svettedokter og vondt i nakken. Jeg gav medisin for (hvilke) feber som ikke har hjulpet. Hva kan dette være” Deres endring fra å enkelt konstatere basert på sin mangelfulle innsikt, til å tenke analytisk på årsakssammenhenger er den mest slående endringen”.
Kort sagt: teknologien må innpasses til de koder og strukturer som gjelder der de innføres, teknologiske utfordringer er i høyeste grad til stede, men ”alle” er enige om at det kun er et spørsmål om tid, utfordringer knyttet til evne og vilje til å dele kompetanse og eventuelt fare for å blottlegge sine eventuelle svakheter er størst blant de mest høyest kompetanse, og endringer tar tid og er i første omgang knyttet til svært viktige ikke-kvantifiserbare kriterier. Kunne vært lærebok i IS, dette er velkjent for oss i feltet. Men tas slike faktorer virkelig på alvor når ICT4D prosjekter initieres av donorer og andre mer utenforstående aktører?
Vi treffer Saroj igjen i Kathmandu de siste dagene før vi drar hjem. På grunn av en misforståelse blir det dessverre ikke til at vi får spist middag hjemme hos han før vi drar. Mohan, en av Devinders nærmeste venner, forteller meg at en slik invitasjon henger høyt, Dr Didal (Saroj) er visstnok en svært kjent og akseptert lege ved et av de beste sykehusene her. Som Mohan sier: ” you know, we have made the doctors kings in our country”. Nok en gang får en jo følelsen av å ha fått snakket med mange med makt og innflytelse I løpet av 14 små dager i dette landet.
Dr Saroj
Doktoren er en høyt anerkjent lege på Model Hospital i Kathmandu. Han er fra en vel anerkjent kaste, og har gener som stammer fra den indiske siden.
Kastene betyr mye her, jeg skal ikke late som om eg får tak på dette systemet på to uker. Men grovt sett kan man dele inn i to, de som har opphav sammen med indere, og de som har mongolsk opphav. Det er faktisk relativt greit å se forskjell på dette selv for meg, de ”indiske” jentene er penest.
Saroj har altså indisk opphav langt tilbake og kommer fra en kaste som tradisjonelt har vært viktige i maktapparatet og ansett som kloke. Mahabir og Devinder er (navn), fra en kaste og et område hvor Gurkhakrigerne fremdeles rekrutteres fra. I deres område har svært mange familier en eller flere medlemmer i den britiske, indiske eller nepalesiske hæren. Dette er altså krigerfolket, med en lang og stolt tradisjon.
Saroj er full av historier. De som er litt på kanten fortelles de første dagene kun på nepalesisk, men blir i større og større grad oversatt til engelsk etter hvert som vi blir mer kjent. Mahabir og Saroj er klassekamerater fra ungdommen av. De er egentlig svært ulike. Der Mahabir fremstår relativt uflidd, oppslukt av jobben og hvor man trenger litt tid før smilet kommer, fremstår Saroj utadvent, snakker med alle, full av historier og svært belest. Når Mahabir reiser rundt i t-skjorte og sandaler, ser jeg for meg at Saroj nyter kulturen i Kathmandu. To ting har de opplagt felles: respekt for hverandre og engasjement for landsbyenes ve og vel.
Saroj er en bygutt som tok sin doktorgrad i Kina. Etter han kom tilbake tilbrakte han 2 år i en landsby. Jeg spør selvsagt ikke mer om hvorfor han tok dette valget, men han lar meg forstå at dette var viktig i forhold til det engasjementet han i dag har for landsbyene og deres helsesituasjon. Han praktiserer meditasjon, er fascinert av Taoisme, har en kone som er forfatter og medlem av nasjonalt akademisk råd, og kan plutselig finne på å ville diskutere innholdet i Ibsens Et dukkehjem, som han har enorm sans for og mener er dagsaktuell i Nepal den dag i dag. Ikke noe tørr og fagsentrert doktor altså.
Dr Didal arbeider på Model Hospital i Kathmandu. Vi intervjuer (selvsagt) sykehusdirektøren ved hans sykehus. Jeg har aldri før tenkt på at sykehus kan ha en form for politisk innrettning. Derfor lærer jeg noe nytt nå. Model hospital har, ifølge direktøren, en helt klar profil med fokus på å hjelpe de fattigste og særlig kvinner. Deres sykdommer og lidelser er her (som hjemme?) mindre meritterende for doktorer, de er ofte tabubelagte, og relateres ofte til fødselsplager som en følge av mangelfull kompetanse i forbindelse med fødsler. Model hospital ble viden kjent under borgerkrigen som det sykehuset som behandlet de som ble skadet i konfliktene. Dermed nyter sykehuset stor respekt i befolkningen, og mottar fremdeles pengestøtte fra Nepaleserne.
Model hospital, Kathmandu
Hva fascinerer med Saroj? Jeg kan spørre om alt og få (passe) lange, godt reflekterte svar. Vi diskuterer selvsagt politikk. Det er vel ingen tvil om at Saroj er venstreorientert i sin legning, med stor omsorg for de svakeste. Vi diskuterer historie. Saroj forteller meg det jeg vet om landets historie og utvikling. Vi diskuterer utdanning. Hans brennende engasjement for god utdannelse og problemorientert undervisning er interessant, i et land hvor du fremdeles opplever at pensjonerte offiserer fra hæren ansettes som lærere uten noen annen form for ballast enn den de eventuelt må ha opparbeidet seg selv. Likevel er dette en ekte lege: det er landets helsesituasjon som står min venn Saroj nærmest. Uttallige ganger diskuteres mangel på medisinsk kompetanse i landsbyene, og hvilke fantastiske muligheter telemedisinen gir for å forbedre denne situasjonen. I tillegg er Saroj opptatt av doktorenes ignoranse overfor andres kompetanse, og til dels manglende vilje til samarbeid. Jeg bør egentlig ikke kommentere Norge her, dette vet jeg ikke noe om, men igjen er det vel mulig at likhetene er større enn vi først tenker?Telemedisin. Dette er Sarojs store prosjekt. Nok et eksempel på at innhold er mer spennende enn teknologi. Teknisk sett er dette enkelt forklart. Via Mahabirs trådløse nettverk og internett settes det opp videokonferanseutstyr på Model Hospitality, andre mer avsidesliggende sykehus, og ikke minst: rundt om i landsbyene i Nepal. Har du orket å lese hele bloggen har du lest om dem før, damene som er ansvarlige for førstelinjetjenesten når det gjelder helsetilbud til landsbyboerne i Nepal. Hver morgen kl 8 er det konferansetid. Da kobler alle de involverte seg sammen i samme konferanse. Her kan alle tema diskuteres. Det betyr for eksempel at damene i landsbyene kan diskutere pasienter de er usikre på med kvalifiserte leger fra større sykehus. Eller at leger fra mindre sykehus kan delta i faglig interessante samtaler med andre leger. De peker selv på at det er viktig for dem som arbeider alene å få følelsen av å inngå i større nettverk med andre fagfolk, og mener selv dette kan bidra til å gjøre det mer attraktivt for leger å arbeide på mindre sykehus, noe som er et enormt problem i dette landet.
Nok en gang slår det meg hvor viktig kontekstuell forståelse er. Det første Saroj forklarer meg er hvorfor han, som lege på et stort sykehus, aldri ville funnet på å bruke de mulighetene teknologien gir til å snakke direkte til pasienter. Dette ville fullstendig undergravd de lokale helsearbeidernes status i lokalsamfunnet. Så handler dette selvsagt også om å utvikle kompetanse fremfor å løse et enkelt problem. Ved å diskutere med en lege øker forståelsen for hva som bør gjøres neste gang. Som en del av prosjektet må alle deltakerne innimellom forberede og presentere et aktuelt medisinsk tema, som deretter blir diskutert av alle i gruppa.
Utfordringene for å lykkes er vel egentlig nesten som vi kunne forventer. For det første er det teknologiske utfordringer. Nettforbindelsen er mange steder ustabil, samtidig som jo strømmen kommer og går alle steder i Nepal. Dette må nok løses før man kan spre prosjektet til hele Nepal.
I tillegg er det selvsagt viktig å finne leger og andre som er villige til å delta. Det er enorm mangel på leger i Nepal, som visstnok først på 90tallet begynte å utdanne egne leger. Det er nå en klar økning i antall utdannede leger, som fremdeles kan velge å gå til privat sektor med mye bedre lønn, eller dra ut av landet, til helt andre betingelser. Resultat? Skrikende behov for leger i offentlig sektor. Telemedisinprosjektet baseres på at legene setter av 1-2 timer hver uke til ”ufakturerbar” tid for å konsultere andre, noe som selvsagt krever personlig vilje.
Vilje til å dele. Ifølge Saroj er det overhodet ikke noe problem med tanke på damene i landsbyene. Disse vet at de har begrenset kompetanse og blir selvsagt ikke truet av leger som forteller dem hva som bør skje. Da er legene en større utfordring. Dette er jo egentlig ikke noen nyhet, det er mange ganger før blitt påvist hvilke utfordringer det medfører å få til deling av kompetanse mellom høykompetente personer som i sitt lokalmiljø gjerne er kongen på haugen.
Som mange ganger ellers på turen får vi vite at prosjektet nylig er initiert, og at resultater derfor ikke kan ventes før senere. Saroj forteller meg likevel noe spennende når jeg spør hva konsekvensen av dette er. Jeg spør, uprofesjonelt nok, om det for eksempel er mer presise analyser av hvem som bør på sykehus og hvem som ikke trenger det som er resultatet av prosjektet. Saroj tenker seg om før han svarer: ”vet du, det mest slående er hvordan språket hos kvinnene i landsbyene har endret seg. Disse kvinnene har gjerne en tendens til å være mye sikrere på hva problemet er i møte med pasienter enn det jeg er. Dette fordi de har en så begrenset horisont. De tolker dermed symptomer ut fra sin begrensete ramme. Jeg vet litt om mye, og ser dermed mange flere muligheter og potensielle diagnoser. Når vi startet prosjektet sa gjerne disse kvinnene ”denne pasienten kom til meg med (hvilke) feber. Jeg gav medisin, men hun er enda ikke frisk” Nå sier de: ”denne pasienten kom til meg og sa at hun hadde høy feber, svettedokter og vondt i nakken. Jeg gav medisin for (hvilke) feber som ikke har hjulpet. Hva kan dette være” Deres endring fra å enkelt konstatere basert på sin mangelfulle innsikt, til å tenke analytisk på årsakssammenhenger er den mest slående endringen”.
Kort sagt: teknologien må innpasses til de koder og strukturer som gjelder der de innføres, teknologiske utfordringer er i høyeste grad til stede, men ”alle” er enige om at det kun er et spørsmål om tid, utfordringer knyttet til evne og vilje til å dele kompetanse og eventuelt fare for å blottlegge sine eventuelle svakheter er størst blant de mest høyest kompetanse, og endringer tar tid og er i første omgang knyttet til svært viktige ikke-kvantifiserbare kriterier. Kunne vært lærebok i IS, dette er velkjent for oss i feltet. Men tas slike faktorer virkelig på alvor når ICT4D prosjekter initieres av donorer og andre mer utenforstående aktører?
Vi treffer Saroj igjen i Kathmandu de siste dagene før vi drar hjem. På grunn av en misforståelse blir det dessverre ikke til at vi får spist middag hjemme hos han før vi drar. Mohan, en av Devinders nærmeste venner, forteller meg at en slik invitasjon henger høyt, Dr Didal (Saroj) er visstnok en svært kjent og akseptert lege ved et av de beste sykehusene her. Som Mohan sier: ” you know, we have made the doctors kings in our country”. Nok en gang får en jo følelsen av å ha fått snakket med mange med makt og innflytelse I løpet av 14 små dager i dette landet.
Reiseruta
Mest for min egen del egentlig, her er reiseruta.
View Nepalreise 2010 in a larger map
Torsdag: Kristiansand, København, Bangkok, Kathmandu. Egentlig passe tungvint, 2 timer før vi lander i Bangkok passerer vi neste over Kathmandu.
Fredag: ankomst Kathmandu ca lunsj, til Kathmandu gjestehus, middag med seks av Devinders venner, omtalt før.
Lørdag: Kathmandu til Pokhara med fly. Flott turistby, treffer Mahabir og ser på hans prosjekter.
Søndag: tidlig opp og 6 timers kjøring til Nangi. Støvete og varme ved ankomst! Enkelt gjestehus gjør susen. Dal (lokal rett) til middag, ris og grønnsaker til frokost, de neste tre dagene.
Mandag: gåttur via Mohri til lodge. Her er andre vandrere, det er bra! Nytt hotell som (selvsagt) Mahabir er involvert i, trenger ca 500 overnattinger i året. Internett: oh yes!
Tirsdag: videre gåttur til Tikot. Treffer mange som arbeider hardt, blant annet tre damer som må være 60 pluss, med ca 40-50 kilo i kurv på ryggen, to timers gåttur fra nærmeste landsby. Å være bonde her må være et vanvittig slit.
Onsdag: Fra Tikot til Pokhara, gåttur ned fra fjellet, busstur til Beni, tre timers taxi derfra og tilbake til Pokhara
Torsdag: en uke nå med program som starter før kl 8 på morgenen. Taxi til busstasjon, turistklasse fra Pokhara til Hetauda. Flott buss, langt fra noe vi ville tillatt på våre veier. Her møter vi foreldrene til Devinder (som jeg nok reflekterer over i et annet innlegg), mister kofferten (olbigatorisk øvelse på tur? Den kommer igjen etter hvert), og drar til Maruni Lodge ved Nepals største nasjonalpark. Safari sier du? Nope, ikke tid til det, endra planer, og:
Fredag: fra Naruni til Hetauda ved taxi. Turens minst behagelige tur til nå, jeg kjefter ut sjåføren som nok enda sliter litt med selvbilde, men denne gangen var det nødvendig.
Rett på møte på sykehuset. Her tror jeg/vi at vi skal treffe en som deltar i et telemedisinprosjekt. Vi møter ca 10 stk, pluss vår kjære venn og doktor online. Blant de som er der er sykehusets eneste lege, formann for sykehusstyret, den ledende helse-IT politikeren i regionen, direktøren og IT ansvarlig i regionen. Fantastisk, men lenge leve planlegging! Versågod Devinder, her tørr jeg påstå jeg reddet intervjuet, min gode kollega hadde ikke gjennomført gruppeintervjuer før… Rett videre for å se på et OLPC prosjekt (One Laptop Per Child), og selvsagt samtale med alle lærerne, foreldrerepresentant, flere fra fylke og selvsagt Mahabir, alfa omega også i dette prosjektet. Lang middag med 6-7 stk av de vi har møtt, fantastisk gjeng!
Lørdag: så langt har vi flyttet på oss hver dag, siste gang det skjer er i dag, herlig! Kjøreturen fra Hetauda til Pokhara går via highwayen som først ble bygget til India, i 1954. Denne var naturlig nok svært viktig lenge, siden India er desidert viktigste handelspartner. Nå har landet 5 hovedveier, hvorav 3 til India og en til Kina, 6-7 andre viktige veier (jeg har prøvd dem, heieveiene i Marnardal er motorveier i forhold ) og flere mindre til landsbyer (jada, har kjørt de og). Dagens tur tar ca 5 timer. Det er unntaksvis asfalt og mange horrible møtepunkt. Vi ser et vrak som minner om risikoen her. Det er et større under at 8 overlevde velten enn at to døde. Bilen ligner en gammel kort Pajero, 10 stk i den er jo som halvfullt å regne. Det er bare å legge igjen norske vaner og normer hjemme og tenke at dette pleier å gå bra. Deilig å sjekke inn på Kathmandu Guest House og vite at vi skal være her 4 netter.
Søndag: jeg våkner (tidlig) og nyter at det endelig skal bli en rolig dag uten reise. Vi har, så vidt jeg vet, en eller to avtaler.
OK, her er et eksempel på hvordan dagene ser ut her nede, sånn ble dagen:
06.30- 07.00: frokost (alt starter tidlig her)
07.00- 08.00: leser og skrive mail, noen dager siden sist
08.00-09.30: arbeid på artikkel sammen med Devinder
09:30: Mahabir kommer, han har fikset noen intervjuavtaler. Som alltid litt uklar hvem og hvor
09:30- 14.00: 3 intervjuer inkludert reising mellom dem. Ingen pissepauser her gitt! Intervjuer Tein.net prosjekt (bredbån til universiteter og sykehus som kobler Nepal sammen med resten av verden), en organisasjon som arbeider med å sikre Nepalsk språk på internett, blant annet ved bruk av Unicode, og et universitet som arbeider med eGovernment prosjekter
14:00- 14.30: Lunsj
14.30- 16.00: intervju av nestlederen i landets organisasjon for satsing på eGovernment og IT. Han har to over seg: direktøren (som vi ikke møter fordi han er på tur) og landets statsminister. Dongeribuksa virker noe malplassert…
16.00- 18.30: Intervju med direktøren for Model Hospital og to leger via telekonferanse. Ny samtale/intervju med Dr Didal.
Heime på hotellet er vi glade for at kveldens middagsavtale ikke ble noe av. Nå gjenstår det bare å reise 20 min hver vei for å treffe Devinders slektninger, før vi får oss middag.
Det betyr fint lite at dagen er lang: jeg rekker andre omgang når Liverpool banker Sunderland tre null.
Mandag: arbeid med artikkel i hagen på hotellet (rolig sted), 3 intervjuer, trafikkkaos på grunn av streik, litt mer arbeid før en rundtur i byen, forberedelse til workshop, middag med Mohan
Tirsdag: rolig formiddag, rekker besøk til (tempel) på en høyde like ved byen. Her er det festival og stappfullt med folk, morsomt. Vi arrangerer workshop ned 30-40 deltakere, går glimrende! Når den er gjort er arbeidet mer eller mindre over.
Onsdag: rekker å spise lunsj med et reisebyrå Mahabir ber oss treffe, før vi drar fra hotellet kl 10. Fly 3 timer til Bangkok, 7 timers venting der, så 11t pluss til Køben, nye 7t venting der, og sjarmøretappen hjem!
View Nepalreise 2010 in a larger map
Torsdag: Kristiansand, København, Bangkok, Kathmandu. Egentlig passe tungvint, 2 timer før vi lander i Bangkok passerer vi neste over Kathmandu.
Fredag: ankomst Kathmandu ca lunsj, til Kathmandu gjestehus, middag med seks av Devinders venner, omtalt før.
Lørdag: Kathmandu til Pokhara med fly. Flott turistby, treffer Mahabir og ser på hans prosjekter.
Søndag: tidlig opp og 6 timers kjøring til Nangi. Støvete og varme ved ankomst! Enkelt gjestehus gjør susen. Dal (lokal rett) til middag, ris og grønnsaker til frokost, de neste tre dagene.
Mandag: gåttur via Mohri til lodge. Her er andre vandrere, det er bra! Nytt hotell som (selvsagt) Mahabir er involvert i, trenger ca 500 overnattinger i året. Internett: oh yes!
Tirsdag: videre gåttur til Tikot. Treffer mange som arbeider hardt, blant annet tre damer som må være 60 pluss, med ca 40-50 kilo i kurv på ryggen, to timers gåttur fra nærmeste landsby. Å være bonde her må være et vanvittig slit.
Onsdag: Fra Tikot til Pokhara, gåttur ned fra fjellet, busstur til Beni, tre timers taxi derfra og tilbake til Pokhara
Torsdag: en uke nå med program som starter før kl 8 på morgenen. Taxi til busstasjon, turistklasse fra Pokhara til Hetauda. Flott buss, langt fra noe vi ville tillatt på våre veier. Her møter vi foreldrene til Devinder (som jeg nok reflekterer over i et annet innlegg), mister kofferten (olbigatorisk øvelse på tur? Den kommer igjen etter hvert), og drar til Maruni Lodge ved Nepals største nasjonalpark. Safari sier du? Nope, ikke tid til det, endra planer, og:
Fredag: fra Naruni til Hetauda ved taxi. Turens minst behagelige tur til nå, jeg kjefter ut sjåføren som nok enda sliter litt med selvbilde, men denne gangen var det nødvendig.
Rett på møte på sykehuset. Her tror jeg/vi at vi skal treffe en som deltar i et telemedisinprosjekt. Vi møter ca 10 stk, pluss vår kjære venn og doktor online. Blant de som er der er sykehusets eneste lege, formann for sykehusstyret, den ledende helse-IT politikeren i regionen, direktøren og IT ansvarlig i regionen. Fantastisk, men lenge leve planlegging! Versågod Devinder, her tørr jeg påstå jeg reddet intervjuet, min gode kollega hadde ikke gjennomført gruppeintervjuer før… Rett videre for å se på et OLPC prosjekt (One Laptop Per Child), og selvsagt samtale med alle lærerne, foreldrerepresentant, flere fra fylke og selvsagt Mahabir, alfa omega også i dette prosjektet. Lang middag med 6-7 stk av de vi har møtt, fantastisk gjeng!
Lørdag: så langt har vi flyttet på oss hver dag, siste gang det skjer er i dag, herlig! Kjøreturen fra Hetauda til Pokhara går via highwayen som først ble bygget til India, i 1954. Denne var naturlig nok svært viktig lenge, siden India er desidert viktigste handelspartner. Nå har landet 5 hovedveier, hvorav 3 til India og en til Kina, 6-7 andre viktige veier (jeg har prøvd dem, heieveiene i Marnardal er motorveier i forhold ) og flere mindre til landsbyer (jada, har kjørt de og). Dagens tur tar ca 5 timer. Det er unntaksvis asfalt og mange horrible møtepunkt. Vi ser et vrak som minner om risikoen her. Det er et større under at 8 overlevde velten enn at to døde. Bilen ligner en gammel kort Pajero, 10 stk i den er jo som halvfullt å regne. Det er bare å legge igjen norske vaner og normer hjemme og tenke at dette pleier å gå bra. Deilig å sjekke inn på Kathmandu Guest House og vite at vi skal være her 4 netter.
Søndag: jeg våkner (tidlig) og nyter at det endelig skal bli en rolig dag uten reise. Vi har, så vidt jeg vet, en eller to avtaler.
OK, her er et eksempel på hvordan dagene ser ut her nede, sånn ble dagen:
06.30- 07.00: frokost (alt starter tidlig her)
07.00- 08.00: leser og skrive mail, noen dager siden sist
08.00-09.30: arbeid på artikkel sammen med Devinder
09:30: Mahabir kommer, han har fikset noen intervjuavtaler. Som alltid litt uklar hvem og hvor
09:30- 14.00: 3 intervjuer inkludert reising mellom dem. Ingen pissepauser her gitt! Intervjuer Tein.net prosjekt (bredbån til universiteter og sykehus som kobler Nepal sammen med resten av verden), en organisasjon som arbeider med å sikre Nepalsk språk på internett, blant annet ved bruk av Unicode, og et universitet som arbeider med eGovernment prosjekter
14:00- 14.30: Lunsj
14.30- 16.00: intervju av nestlederen i landets organisasjon for satsing på eGovernment og IT. Han har to over seg: direktøren (som vi ikke møter fordi han er på tur) og landets statsminister. Dongeribuksa virker noe malplassert…
16.00- 18.30: Intervju med direktøren for Model Hospital og to leger via telekonferanse. Ny samtale/intervju med Dr Didal.
Heime på hotellet er vi glade for at kveldens middagsavtale ikke ble noe av. Nå gjenstår det bare å reise 20 min hver vei for å treffe Devinders slektninger, før vi får oss middag.
Det betyr fint lite at dagen er lang: jeg rekker andre omgang når Liverpool banker Sunderland tre null.
Mandag: arbeid med artikkel i hagen på hotellet (rolig sted), 3 intervjuer, trafikkkaos på grunn av streik, litt mer arbeid før en rundtur i byen, forberedelse til workshop, middag med Mohan
Tirsdag: rolig formiddag, rekker besøk til (tempel) på en høyde like ved byen. Her er det festival og stappfullt med folk, morsomt. Vi arrangerer workshop ned 30-40 deltakere, går glimrende! Når den er gjort er arbeidet mer eller mindre over.
Onsdag: rekker å spise lunsj med et reisebyrå Mahabir ber oss treffe, før vi drar fra hotellet kl 10. Fly 3 timer til Bangkok, 7 timers venting der, så 11t pluss til Køben, nye 7t venting der, og sjarmøretappen hjem!
Hvorfor skal Norge forske i Nepal?
Det kan jo virke litt råflott: reise to personer fra Norge til Nepal for å se på lokale prosjekter. Det er råflott! Og det i seg selv er kanskje et av svarene på hvorfor Norge bør og skal involvere seg i slike prosjekter?
Fordi vi kan, rett og slett. Ikke noe sterkt argument i seg selv det, men hvis det finnes gode argumenter for at slike prosjekter blir undersøkt i en slik sammenheng (jada, jeg kommer til dem), så er det jo rett og slett et argument at Norge, med sin ufattelige rikdom, faktisk har mulighet til å ta på seg relativt ”dyre” forskningsprosjekter som bør gjennomføres. Hvis ikke vi tar et slikt ansvar, er det kanskje få andre som tar det? Men altså, hvorfor skal noen ta et slikt ansvar?
Rett faglig vil jeg påstå slike prosjekter er svært relevante. IS feltet handler om å se på samspillet mellom IKT og samfunn. Prosjektet vi har sett på her er dermed i høyeste grad relevant: det handler om relativt enkel teknologi plassert i en (forskningsmessig) lite undersøkt sammenheng, med konsekvenser som ikke er undersøkt. IKT prosjekter i utviklingsland, hvor tross alt de fleste mennesker i denne verden bor, er i stor grad neglisjert forskningsmessig, sammenlignet med prosjekter hos oss. Det betyr at det er enormt behov for kunnskap, og mange ”store” tema å ta fatt i. I stedet for å bruke masse tid på å forsøke å finne enda en ny vinkling på et nytt TAM prosjekt (nerdespråk, bare eksempel, ingenting du trenger å forstå) som i beste fall bidrar med noen helt marginale bidrag, renner det over av prosjekter hvor Nepal og andre land skriker etter evalueringer og resultater som kan bidra til økt forståelse og bedre prosjekter framover. Rent egoistisk i den sammenhengen: det betyr også at det er lettere å få arbeid publisert her.
Forskningsverden er internasjonal, hvor nasjonale grenser er svært lite viktige. Det er enda mer sant for oss Nordmenn, som jo kommer fra verdens minste, største navle. Dermed gir det liten verdi å fokusere på norske problemstillinger. For eksempel arbeides det på instituttet mitt med 6-8 doktorgrader, som ser på forhold i Nepal, Egypt, Tsjekkia, Finland, Tanzania og selvsagt Norge. Jeg veileder selv to doktorgradsprosjekter fra Nepal og Tanzania, og akkurat nå en masterstudent som arbeider i Uganda. Diskusjonen om internasjonalisering av forskning er dermed egentlig helt tåpelig, så lenge det ikke finnes alternativer.
Et av prosjektene vi undersøker er Tein 3 prosjektet. Her arbeides det med å knytte universiteter, college og sykehus sammen i bredbåndsnett som så kobles sammen med verdens forskningsinstitusjoner. Det får meg jo til å tenke på hvordan det hadde vært å være student eller forsker uten slik forbindelse… Uansett, det gjør at jeg drar jeg med to avtaler om å forelese via videokonferanse, bare et av mange eksempler på hvordan landegrenser hviskes ut. Det kan nevnes at en hovedutfordring er å skaffe 35 000 euro til den årlige avgiften for å koble Nepal til. Dette er summen for at hele landets utdanningsinstitusjoner skal ha god forbindelse til resten av verdens akademiske miljø! Offentlige instanser syns hvis foreløpig ikke dette er interessant.
Det er skrikende behov for mer kompetanse om prosjektene i Nepal. Det betyr at det er et stort lydhørt publikum, som virkelig ønsker tilbakemeldinger for å gjøre ting enda bedre. I tillegg er det et stort behov for kompetanseheving med tanke på utdanning og forskning. Vi besøker universiteter som er blant de beste i landet. Professorene skryter veldig. Jeg får tilfeldigvis bla i en bacheloroppgave. For å si det enkelt så hadde ikke den passert hos oss. I tillegg kremtes det en god del når jeg spør om forskning, det er ingen grunn til å anta at det er superkvalitet. Prosjektet vårt bidrar på flere måter. Vi spør og graver, og arrangerte jo også workshop der nede, noe som mange mener er viktig i seg selv, siden mange ulike aktører kommer sammen. Vi kommer til å publisere forskning. Dette skal bidra til en doktorgrad som i hovedsak baseres på studier i Nepal. Devinder kommer jo, uansett hva han gjør etter å få sin grad, til å fortsette å utvikle kompetanse for og om Nepal. Jeg har for øvrig møtt tre gutter her nede som svært gjerne vil komme å ta doktograden sin hos oss. Og vi håper at vi kan få til noe samarbeid knyttet til undervisning.
Dette bringer meg til neste argument: vi har et moralsk ansvar for å arbeide med slike prosjekter! Tilbake til start: fordi vi kan. Fordi vi har en tradisjon for bistand som handler om å lære å fiske framfor å gi mennesker fisk (bibelske dimensjoner her altså). Og fordi Nepal nå er et land i store endringer som trenger kompetanse utenfra. Skal vi være en del av forskningsverden må vi også se ut over egen navle.
Fordi vi kan, rett og slett. Ikke noe sterkt argument i seg selv det, men hvis det finnes gode argumenter for at slike prosjekter blir undersøkt i en slik sammenheng (jada, jeg kommer til dem), så er det jo rett og slett et argument at Norge, med sin ufattelige rikdom, faktisk har mulighet til å ta på seg relativt ”dyre” forskningsprosjekter som bør gjennomføres. Hvis ikke vi tar et slikt ansvar, er det kanskje få andre som tar det? Men altså, hvorfor skal noen ta et slikt ansvar?
Rett faglig vil jeg påstå slike prosjekter er svært relevante. IS feltet handler om å se på samspillet mellom IKT og samfunn. Prosjektet vi har sett på her er dermed i høyeste grad relevant: det handler om relativt enkel teknologi plassert i en (forskningsmessig) lite undersøkt sammenheng, med konsekvenser som ikke er undersøkt. IKT prosjekter i utviklingsland, hvor tross alt de fleste mennesker i denne verden bor, er i stor grad neglisjert forskningsmessig, sammenlignet med prosjekter hos oss. Det betyr at det er enormt behov for kunnskap, og mange ”store” tema å ta fatt i. I stedet for å bruke masse tid på å forsøke å finne enda en ny vinkling på et nytt TAM prosjekt (nerdespråk, bare eksempel, ingenting du trenger å forstå) som i beste fall bidrar med noen helt marginale bidrag, renner det over av prosjekter hvor Nepal og andre land skriker etter evalueringer og resultater som kan bidra til økt forståelse og bedre prosjekter framover. Rent egoistisk i den sammenhengen: det betyr også at det er lettere å få arbeid publisert her.
Stolt lærergjeng på skole hvor alle elevene har fått hver sin PC
Et av prosjektene vi undersøker er Tein 3 prosjektet. Her arbeides det med å knytte universiteter, college og sykehus sammen i bredbåndsnett som så kobles sammen med verdens forskningsinstitusjoner. Det får meg jo til å tenke på hvordan det hadde vært å være student eller forsker uten slik forbindelse… Uansett, det gjør at jeg drar jeg med to avtaler om å forelese via videokonferanse, bare et av mange eksempler på hvordan landegrenser hviskes ut. Det kan nevnes at en hovedutfordring er å skaffe 35 000 euro til den årlige avgiften for å koble Nepal til. Dette er summen for at hele landets utdanningsinstitusjoner skal ha god forbindelse til resten av verdens akademiske miljø! Offentlige instanser syns hvis foreløpig ikke dette er interessant.
Det er skrikende behov for mer kompetanse om prosjektene i Nepal. Det betyr at det er et stort lydhørt publikum, som virkelig ønsker tilbakemeldinger for å gjøre ting enda bedre. I tillegg er det et stort behov for kompetanseheving med tanke på utdanning og forskning. Vi besøker universiteter som er blant de beste i landet. Professorene skryter veldig. Jeg får tilfeldigvis bla i en bacheloroppgave. For å si det enkelt så hadde ikke den passert hos oss. I tillegg kremtes det en god del når jeg spør om forskning, det er ingen grunn til å anta at det er superkvalitet. Prosjektet vårt bidrar på flere måter. Vi spør og graver, og arrangerte jo også workshop der nede, noe som mange mener er viktig i seg selv, siden mange ulike aktører kommer sammen. Vi kommer til å publisere forskning. Dette skal bidra til en doktorgrad som i hovedsak baseres på studier i Nepal. Devinder kommer jo, uansett hva han gjør etter å få sin grad, til å fortsette å utvikle kompetanse for og om Nepal. Jeg har for øvrig møtt tre gutter her nede som svært gjerne vil komme å ta doktograden sin hos oss. Og vi håper at vi kan få til noe samarbeid knyttet til undervisning.
Dette bringer meg til neste argument: vi har et moralsk ansvar for å arbeide med slike prosjekter! Tilbake til start: fordi vi kan. Fordi vi har en tradisjon for bistand som handler om å lære å fiske framfor å gi mennesker fisk (bibelske dimensjoner her altså). Og fordi Nepal nå er et land i store endringer som trenger kompetanse utenfra. Skal vi være en del av forskningsverden må vi også se ut over egen navle.
Devinder snakker med landsbybeboere om hva Internettilgang har ført til av endringer
Har eg glømt noe? Fordi det er gøy kanskje? Det tenker jeg selvsagt aldri på når jeg velger hva jeg vil arbeide med altså… Det skulle tatt seg ut!
Plusser og minuser ved å dra på forskningsreiser til utlandet
Plusser og minuser med slike reiser
Nå aner jo ikke jeg hvem du er som leser dette. Utenom min nylig pensjonerte far (som bør ha tid nok til å lese dette og som kommer til å bli hørt i stoffet) aner jeg altså ikke hvem du. Er. Men skulle du nå være interessert i forskningsreiser, reiser mer generelt, eller Nepal eller sånn der omkring har du her noen personlige betraktninger om hva som er kjekt og ikke.
Reis! Det er nå så utrolig mange kjekke ting! Møte folk som gjør alt for at du skal ha det bra. Nye smaker, lukter (jada, noen lukter er bare sånn passe), steder, kulturer. Pluss nummer 1: få innsikt i hvordan folk lever i andre land. Mer reise = mindre fremmedfrykt! Det er ingen vitenskap, men en klar hypotese som jeg er overbevist om stemmer.
Pluss nummer to: Norge settes i perspektiv. Jeg har mange ganger tatt meg i å reflektere på våre valg. I tillegg ser jeg jo Devinder igjen i 5-åringene vi treffer i fjellandsbyene (han er fra en slik). Hvordan er det å møte vår kultur med en slik bakgrunn?
Hør,i Hetauda kommer Devinder på at han kanskje har en kamerat der han ikke har sett på 7 år. Vi går til banken hvor han jobber kl 9 på kvelden, den er selvsagt stengt, men 3 vaktmenn er der. Det viser seg at de kjenner Devinder igjen fra mange år tilbake, og vi blir invitert inn på deres rom på 7-8 kvm som hvor de tre bor og sover. De er så stolte av å treffe oss! Devinder ringer sin venn, som bor utenfor byen og ikke kan komme direkte, men om det er ok så kommer han gjerne neste morgen kl 6 på hotellet? Jeg skal selvsagt også stille! Her møter jeg han, hans kone og deres sønn, som synes kl 6 til 8 på en fridag er perfekt tidspunkt til slikt. Hva gjør jeg i Norge hvis jeg får samme telefonen?
Pluss nummer tre: relevant forskning. Nå skal ikke jeg bli en ukritisk romantiker som tror at alle prosjekter her er fantastiske og forandrer verden. Men det virker nå en gang mer relevant og nyttig å forstå hvordan damene med ene-ansvar for helsetilbudet i landsbyene best skal kunne bruke internett til å få hjelp fra profesjonelle leger, enn mange av de tross alt mer perifere forskningsprosjektene vi finner hjemme.
Pluss nummer fire: det er fantastisk morsomt! Tenk at jobben betaler (en sannhet med visse modifikasjoner riktignok) for at jeg skal gå på fottur her nede! Og sitte i skyggen i shorts og t-skjorte å skrive ned dette. Konge!
Plussene er mange og mye viktigere enn minusene, men de finnes.
For det første er trafikken lite morsom. Jeg tenker alltid at det går bra mens jeg er her, og sitter aldri og er redd. Men jeg vet jo at dette er en farlig bit. Det blir fort en del kjøring på slike reiser, denne gang ca 25 timer på landeveien. Sikkerhetsteler finnes ingen steder. Drikking anses ikke som noe problem med tanke på kjøring., opplæringen er vel så som så, det er aldri gatelys, og veiene er fulle av folk, dyr og kamikasesjåfører. Forbikjøringene her er ikke til å tro. Innfør EU kontroll og du kan sove på midtstripa!
Jeep på dårlige veier er bare morsomt. Sjåførene er flinke og det går i ca 10 km timen. Velting eller utforkjøring kan jo skje, men skjer jo ikke meg! Å sitte på busstak var morsomt og er standard mange steder her nede. Hadde sikkert slitt litt med å få igjen for skader for forsikringa, det inngår vel ikke blant det sikreste som finnes. Men også her går det veldig seint på grunn av dårlige veier. Å sitte bakpå motorsykkel, hvor ingen har hjelm på kvelden hvor de fleste drar hjem fra pub, er faktisk luftig og deilig. Igjen, det går seint og rolig for seg. Rickshaw derimot, det er bare morsomt!
Det verste er egentlig taxiturer på hovedveiene hvor det er mulig å kjøre 70—80 km timen. Jeg har enda til gode å sitte i en taxi her nede som er født senere enn meg selv. Sele finnes som sagt ikke, og det er sykler, rickshaws, biler, traktorer, geiter, kyr, unger, motorsykler og biler i totalt kaos. At det ikke smeller er helt utrolig flere ganger. Derfor: du bør kanskje ikke være alt for skvetten for trafikk om du vil ned her. Det gjelder for øvrig også som fotgjenger, det er ikke langt mellom deg, bilene og motorsyklene, og skal du krysse veien er det bare å starte slalomen mellom alle trafikantene. Mitt tips: lim deg på en lokalkjent!
For det andre: bare ikke bli syk eller skadet. Vi tenker vel egentlig aldri over hvor heldige vi er hvis det virkelig skulle være ille ute, vi forventer jo nærmest at Jonas kommer personlig og henter oss hvis noe skjer. Men mindre ting, brekke noe, eller trenge opphold på sykehus: la vær, eller la det skje i Kathmandu (eller andre storbyer). Vi har besøkt distriktsykehus i Hetauda. Skittent. En lege av 8 stillinger besatt. 12 sykepleiere finnes. Distriktstørrelse? 450 000! Antall sykehus: dette pluss noen private, de har ingen leger. Totalt sett er det en lege pr 45 000 i denne delen av Nepal, noe som i nasjonal målestokk er ganske bra. Fra fjellene er jo egentlig eneste mulighet å gå ned, hvertfall for lokale som ikke har reiseforsikringsbevis.
Minus nummer tre. Eller, jeg er egentlig usikker på om dette er noe stort minus, det er egentlig bare noe som er fraværende: norske ideer om hygiene. Det er selvsagt ingen vits i å sjekke kjøkkenet der du spiser. At alle spiser fra samme fat innimellom har jeg ingen problemer med, men det er mulig du sliter hvis du er veldig picky på slike ting. Personlig hygiene er også relativt enkelt. På mange hotell er det både dusj, vann og varmt vann. Men jeg har vel sjeldent dratt rundt på noe så unyttig som da jeg tok med hårvoks på fjelltur. Litt feil nivå kan du si. Det er unødvendig å si at du ikke passerer en brukbar do uten å bruke den. Har egentlig blitt fan av stådoene med hull i gulvet (de skikkelige, i porselen), hundre ganger bedre enn skitten vanlig modell. For min del egentlig ikke minus, jeg bare skrur av vanlige normer og setter desto mer pris på varm dusj.
Flere minus? Selvsagt! Det er langt hjem til kjæreste, familie og venner. Men helt sikkert sunt å smake på den følelsen innimellom. Nå, tre dager før hjemreise og hvor ”alle” hjemme har tatt påskeferie, kjenner jeg jo at eg glede meg til å dra hjem og…
Nå aner jo ikke jeg hvem du er som leser dette. Utenom min nylig pensjonerte far (som bør ha tid nok til å lese dette og som kommer til å bli hørt i stoffet) aner jeg altså ikke hvem du. Er. Men skulle du nå være interessert i forskningsreiser, reiser mer generelt, eller Nepal eller sånn der omkring har du her noen personlige betraktninger om hva som er kjekt og ikke.
Reis! Det er nå så utrolig mange kjekke ting! Møte folk som gjør alt for at du skal ha det bra. Nye smaker, lukter (jada, noen lukter er bare sånn passe), steder, kulturer. Pluss nummer 1: få innsikt i hvordan folk lever i andre land. Mer reise = mindre fremmedfrykt! Det er ingen vitenskap, men en klar hypotese som jeg er overbevist om stemmer.
Pluss nummer to: Norge settes i perspektiv. Jeg har mange ganger tatt meg i å reflektere på våre valg. I tillegg ser jeg jo Devinder igjen i 5-åringene vi treffer i fjellandsbyene (han er fra en slik). Hvordan er det å møte vår kultur med en slik bakgrunn?
Hør,i Hetauda kommer Devinder på at han kanskje har en kamerat der han ikke har sett på 7 år. Vi går til banken hvor han jobber kl 9 på kvelden, den er selvsagt stengt, men 3 vaktmenn er der. Det viser seg at de kjenner Devinder igjen fra mange år tilbake, og vi blir invitert inn på deres rom på 7-8 kvm som hvor de tre bor og sover. De er så stolte av å treffe oss! Devinder ringer sin venn, som bor utenfor byen og ikke kan komme direkte, men om det er ok så kommer han gjerne neste morgen kl 6 på hotellet? Jeg skal selvsagt også stille! Her møter jeg han, hans kone og deres sønn, som synes kl 6 til 8 på en fridag er perfekt tidspunkt til slikt. Hva gjør jeg i Norge hvis jeg får samme telefonen?
Pluss nummer tre: relevant forskning. Nå skal ikke jeg bli en ukritisk romantiker som tror at alle prosjekter her er fantastiske og forandrer verden. Men det virker nå en gang mer relevant og nyttig å forstå hvordan damene med ene-ansvar for helsetilbudet i landsbyene best skal kunne bruke internett til å få hjelp fra profesjonelle leger, enn mange av de tross alt mer perifere forskningsprosjektene vi finner hjemme.
Pluss nummer fire: det er fantastisk morsomt! Tenk at jobben betaler (en sannhet med visse modifikasjoner riktignok) for at jeg skal gå på fottur her nede! Og sitte i skyggen i shorts og t-skjorte å skrive ned dette. Konge!
Plussene er mange og mye viktigere enn minusene, men de finnes.
For det første er trafikken lite morsom. Jeg tenker alltid at det går bra mens jeg er her, og sitter aldri og er redd. Men jeg vet jo at dette er en farlig bit. Det blir fort en del kjøring på slike reiser, denne gang ca 25 timer på landeveien. Sikkerhetsteler finnes ingen steder. Drikking anses ikke som noe problem med tanke på kjøring., opplæringen er vel så som så, det er aldri gatelys, og veiene er fulle av folk, dyr og kamikasesjåfører. Forbikjøringene her er ikke til å tro. Innfør EU kontroll og du kan sove på midtstripa!
Jeep på dårlige veier er bare morsomt. Sjåførene er flinke og det går i ca 10 km timen. Velting eller utforkjøring kan jo skje, men skjer jo ikke meg! Å sitte på busstak var morsomt og er standard mange steder her nede. Hadde sikkert slitt litt med å få igjen for skader for forsikringa, det inngår vel ikke blant det sikreste som finnes. Men også her går det veldig seint på grunn av dårlige veier. Å sitte bakpå motorsykkel, hvor ingen har hjelm på kvelden hvor de fleste drar hjem fra pub, er faktisk luftig og deilig. Igjen, det går seint og rolig for seg. Rickshaw derimot, det er bare morsomt!
Det verste er egentlig taxiturer på hovedveiene hvor det er mulig å kjøre 70—80 km timen. Jeg har enda til gode å sitte i en taxi her nede som er født senere enn meg selv. Sele finnes som sagt ikke, og det er sykler, rickshaws, biler, traktorer, geiter, kyr, unger, motorsykler og biler i totalt kaos. At det ikke smeller er helt utrolig flere ganger. Derfor: du bør kanskje ikke være alt for skvetten for trafikk om du vil ned her. Det gjelder for øvrig også som fotgjenger, det er ikke langt mellom deg, bilene og motorsyklene, og skal du krysse veien er det bare å starte slalomen mellom alle trafikantene. Mitt tips: lim deg på en lokalkjent!
For det andre: bare ikke bli syk eller skadet. Vi tenker vel egentlig aldri over hvor heldige vi er hvis det virkelig skulle være ille ute, vi forventer jo nærmest at Jonas kommer personlig og henter oss hvis noe skjer. Men mindre ting, brekke noe, eller trenge opphold på sykehus: la vær, eller la det skje i Kathmandu (eller andre storbyer). Vi har besøkt distriktsykehus i Hetauda. Skittent. En lege av 8 stillinger besatt. 12 sykepleiere finnes. Distriktstørrelse? 450 000! Antall sykehus: dette pluss noen private, de har ingen leger. Totalt sett er det en lege pr 45 000 i denne delen av Nepal, noe som i nasjonal målestokk er ganske bra. Fra fjellene er jo egentlig eneste mulighet å gå ned, hvertfall for lokale som ikke har reiseforsikringsbevis.
Minus nummer tre. Eller, jeg er egentlig usikker på om dette er noe stort minus, det er egentlig bare noe som er fraværende: norske ideer om hygiene. Det er selvsagt ingen vits i å sjekke kjøkkenet der du spiser. At alle spiser fra samme fat innimellom har jeg ingen problemer med, men det er mulig du sliter hvis du er veldig picky på slike ting. Personlig hygiene er også relativt enkelt. På mange hotell er det både dusj, vann og varmt vann. Men jeg har vel sjeldent dratt rundt på noe så unyttig som da jeg tok med hårvoks på fjelltur. Litt feil nivå kan du si. Det er unødvendig å si at du ikke passerer en brukbar do uten å bruke den. Har egentlig blitt fan av stådoene med hull i gulvet (de skikkelige, i porselen), hundre ganger bedre enn skitten vanlig modell. For min del egentlig ikke minus, jeg bare skrur av vanlige normer og setter desto mer pris på varm dusj.
Flere minus? Selvsagt! Det er langt hjem til kjæreste, familie og venner. Men helt sikkert sunt å smake på den følelsen innimellom. Nå, tre dager før hjemreise og hvor ”alle” hjemme har tatt påskeferie, kjenner jeg jo at eg glede meg til å dra hjem og…
Tredagers fottur i Nepal, tur og natur
3 dagers fjelltur i Nepal: tur og natur
Første dag plukkes vi opp av en taxi. Toyota som er eldre enn meg, tipper tidlig 70 tall.
Endelig nede lengter vi oss fort opp igjen: veien her er utrolig støvete og dårlig. Vi blir henvist til taket på den overfylte bussen, morsomt og luftig, må bare passe på å dukke for ledninger og greiner, så det er egentlig nok å gjøre. Bedre enn å stå inne, bussen er full (ta en full norsk buss, doble antallet og du nærmer deg), og det er en høyde på ca 170 cm inne. Taket er tingen!
Dusj, flaskevann og en kald pils smaker bra, tilbake i Pokhara!
Første dag plukkes vi opp av en taxi. Toyota som er eldre enn meg, tipper tidlig 70 tall.
Standard taxi, denne var faktisk ganske brukbar
3 timers kjøretur fra Pokhara som er en av landets viktigste byer, til Beni, som er by og viktig knutepunkt. For en vei! En stund ganske bra, så blir det litt asfalt i midten som betyr at vi må opp og ned av asfalten hver gang vi møter biler eller kjører forbi noen (les: alltid), så er det grus og sand. Ingen av oss ville kjørt egne biler her. Underveis blir vi stoppet av streikende turistguider som ikke liker at noen guider meg. Når der hører Mahabirs navn lyser det respekt, og de beklager forstyrrelsen og slipper oss videre.
En av hovedveiene i Nepal
Fra Beni til Nangi er det 3 nye timer, nå med jeep. Det er utrolig at det er mulig å kjøre her, jeg hadde trengt traktor. Denne veien er et utrolig løft for landsbyene her, samtidig som det er en stor investering. Det er communitiene som er ansvarlig for bygging og som betaler. Nå kan innbyggere komme til sykehus, de kan eksportere varer og handle inn. Det er selvsagt svært dyrt å leie bil, så det er stiene som blir brukt. Men muligheten og sikkerheten er der.
Typisk veikvalitet, en liten stopp fordi et tre stenger veien
Nangi ligger utrolig flott til ca 2300 meter over havet, med utsikt til mange snøkledde fjell på 7000- 8000 meters høyde. Ca 800 innbyggere, hvorav noen selvsagt var maoister under årene med borgerkrig. Vi bor på skolen, som har basketbane og volleyballbane, mye uteplass og enkle men skikkelige klasserom. Og det spesielle: to datalabber med Internettilgang. Neste dag går vi opp til Mohra på 3200 meter. Denne og neste dag er går vi gjennom skoger med blomstrende rododendrontrær. De er gjerne 10* 10 meter og utrolig flotte! 20-25 grader, sol eller lett overskya, nydelig tur. Stadig vekk ser man snøkledde fjelltopper, og ser ned på de karakteristiske terrassemarkene som finnes overalt.
Nangi
Og folk der
Vi lander opp i Dada kharka. Det er som å bo i ei blomsteregn. Her har vi utsikt til blant annet Drangi La, som visstnok er en av de vanskeligste toppene å bestige i Himalaya.
Hardt arbeid, godt jobben betaler...
Nybygd lodge (hotell), ,med ønske om mange nye turister
Utsikt fra hotellvinduet
Går videre gjennom stadig skiftende landskap til Tikot, som har en utrolig utsikt til en lang da ca 1000 meter under. I Tikot ligger husene tett i tett, det lages ikke mange barn her uten at naboen vet om det…
Landskap
Folk i Tikot
Så: 1000 meter ned siste dag. Vi går hovedveien ned fra landsbyen og bruker ca 5 timer. Flotte steintrapper mye av veien, men utrolig å tenke på at dette er eneste mulighet landsbyen har for kommunikasjon. Her fraktes alt som skal opp eller ned, og ned her må alle som skal videre til andre steder. Det betyr selvsagt at dette er ruta du må gå hvis du er syk og trenger legehjelp. Irriterende smilende gammel mann følger oss ned. Ikkje fordi han er irriterende i seg selv, men fordi han er rett bak oss alltid! Nå tar ikke jeg skylda, jeg tror det blir lenge til BBC reporteren skal på fottur igjen.
Siste dags fottur
En time på taket av denne, en ny opplevelse for meg, standard her i landet
Dusj, flaskevann og en kald pils smaker bra, tilbake i Pokhara!
Tredagers fottur i Nepal, folk og gjestfrihet
Til Calle (sjefen min): er det ok om jeg stikker en tur til Nepal for å forske på noe der? Ok om jobben betaler? Greit om jeg blir borte sånn ca 14 dager, det betyr at du og andre må ta en del av mine arbeidsoppgaver, avtale eller? Så kommer jeg heller hjem til påske, slik at eg får litt fri? Tross alt, det er over en uke siden jeg kom hjem fra 14 dager i Barcelona, såpass fortjener jeg vel? Avtale? Stilig! Da legger jeg inn en tre dagers fottur der nede når jeg først er der…
Plan (vel, egentlig ikke plan, vi visste svært lite om hva dette ble når vi dro). Dag 0: kjøre til Nangi (landsby), intervjue mennesker der. Dag 1: gå til Mohra: relaystasjon på 3200 meter, se på teknologien der og så gå videre til hotell i Dada kharka (9 timers gåtur). Dag 2: gå videre til Tikot (ny landsby) også her intervjue mennesker om konsekvenser av å få Internett (6 timer). Dag 3: gå tilbake til start (kort sak det der, ca 5 timer).
Alt om prosjektet senere. Nå: folk og mottakelse rundt omkring.
Foruten Mahabir og Devinder består reisefølge av en journalist fra BBC Nepal som skal lage 3 programmer om hvordan Internett forandrer menneskers liv, og en lege som arbeider med et telemedisinprosjekt sammen med Mahabir, som jeg også vil skrive om senere. For en gjeng! Tenk deg at du skal samle inn data om et forskningsprosjekt i et land du ikke kjenner, velg forskningsteam. Mitt ser sånn ut: 1) primus motor og hjernen bak hele prosjektet, 2) en superivrig kollega som snakker språket og som ”eier” forskningsprosjektet, 3) en profesjonell intervjuer som selv oppe i fjellene er en kjent stemme etter mange år i BBC, 4) en intellektuell, innsiktsfull aktivist og lege som brenner for å bedre helsetilbudet i landsbyene og som villig vekk forteller om landet, kulturen, politikken og menneskene underveis og som er humørspreder av rang. 5) meg. ? Forhåpentligvis evne til å reflektere over det vi ser med litt avstand, og å dermed bidra til å sikre nødvendig distanse til forskningsprosjektet. Selv om de som kjenner femtemann nok vil mene at dette er et svakt punkt, tørr jeg påstå at det er et bra team som drar på tur!
Folk: vi ankommer Nangi etter lang biltur. Og møtes av ca 20 personer som klapper i det vi kommer ut, og gir hver av oss 3-4 blomsterkranser rundt halsen. "Namaste" uttales med hendene samlet foran brystet, til alle som kommer. Høflighetsfraser er for øvrig ikke noe for Mahabir, han er fort ferdig og klar for arbeid. Vi treffer lokale så vel som frivillige fra Australia og Tyskland som bor her. Te kommer selvsagt automatisk, og de lokale vet ikke hva godt de kan gjøre for oss. Alle lar seg intervjue, dog med stor grad av sjenanse.
Min eneste asiatiske erfaring fra tidligere er fra en liknende forskningsreise i Indonesia. I forhold til den opplevelsen er førsteinntrykket at Nepalesere er sjenerte. Hvor jeg i Indonesia nesten ikke fikk tatt et eneste bilde uten at en gjeng unger kom leende og ville være med, snur Nepaleserne seg heller bort når du spør om et bilde. Som alltid: de minste ungene er like overalt. I Indonesia var det også smil overalt du snudde deg, her må de i større grad lures fram. Når du så kommer i kontakt med folk, vet de ikke hva godt de kan få gjort for deg. En litt sjenert avstand består, men det er stor varme og gjestfrihet vi møter alle veier. Langt varmere enn de fleste utenfra som besøker Norge opplever oss vil jeg tro? Det er jo en erfaring jeg aldri får mulighet til å oppleve.
Min ”guide” blir programmererlæreren som snakker brukbart engelsk. Dette lokalsamfunnet (communities begrepet står sterkt) har valgt å betale lærerne sine bedre enn mange andre. Dermed er det i større grad mulig å få inn personer med utdannelse, slik min guide har. Han setter selvsagt av hele ettermiddagen til å vise meg rundt, lage avtaler, gi meg Internettilgang og alt annet jeg måtte trenge.
Vi ser for første gang prosjektet ute i ”feltet”. Det er ingen tvil om at Neap Wireless på sikt vil kunne ha store ringvirkninger lokalt. Her ser vi også videokonferanseutstyret som benyttes mellom village ladies (ansvarlige for lokalt helsetilbud) og leger på større sykehus. Helt på grensen til mer meningsfyll bruk av IT enn for eksempel å fokusere på Facebook- bruk hjemme i Norge.
Det er fridag når vi kommer. Datalabbene er likevel fylt opp av unger som gjør hva de vil. Mange ser på bilder av popstjerner. Mange chatter eller sender e-mail til venner i eller utenfor landsbyer (husk at ”alle” har slektninger som arbeider andre steder). De minste barna er henvist til en egen lab uten Internett, de spiller pedagogiske spill (matte, alfabet, mengdeforståelse). Det skal sies at det kun er slike spill de har tilgang til her. I tillegg er det egne Pcer som landsbyinnbyggerne kan bruke, de tilbys også kurs og opplæring, noe relativt mange av de 800 innbyggerne har gjennomført.
Folk var det jeg skulle snakke om.
Kveldene på tur går mest i Nepali, noe i engelsk. Nok engelsk til at jeg får innsikt i mange problemstillinger med relevans for Nepal. Borgerkrigen, maoistenes styre, massakren i kongepalasset (et medlem av kongefamilien drepte i 2001 ca 10 personer, inkludert konge, dronning og to andre tronarvinger, før han drepte seg selv. Ingen vet sikkert hvorfor), mangel på fred, behov for veier og å få en konstitusjon på plass (det har de ikke nå) er blant de mer seriøse temaene som belyses allerede første kvelden, sammen med mindre akademiske diskusjoner om kvaliteten på Råksi :varmt lokalt brennevin med eller uten krydder. Funker, men for å være helt ærlig kun i mangel av alternativer.
Neste dag: opp til Mohra (toppen), møte med tre nye litt sjenerte gutter, hvorav en fulgte oss videre. Fram til Dada kharka, som kan sammenlignes norsk turisthytte dog uten isolasjon i veggene, hvor vi traff andre trekkere. Videre til Mohra og samme ritual: klapping, blomster, te (som alltid), og mennesker som ikke vet hva de kan gjøre godt for deg for at du skal trives. Her er det mange unger som lett lar seg tiltrekke av kamera og en merkelig lang og lys skapning i skitten shorts. Ettermiddagens attraksjon er volleyballkamp kun menn selvsagt (jeg får forklart etterpå at dette er litt for tøft fysisk for jentene som derfor ”slipper” å delta) og ca 50 tilskuere. Spillere: alder 12 til 50? Tilskuere: alder 0 til 80?. Interessant C-moment: midt i banen går hovedstien opp til landsbyen. I løpet av kampen kommer et titalls kyr gjennom banen, uten at dette ser ut til å påvirke andre enn kyrne.
Middag og overnatting hos computerlæreren og ”the village lady”. Nepal har en lang og relativt kronglete historie, og har vært dominert av mange klaner og kongedømmer. Jeg skal ikke late som om jeg har oversikten her. Uansett: i en tiårsperiode frem til 2007- 2008 var landet reelt sett i borgerkrig. Den kongevennlige regjeringen med kontroll over hæren la i regelrett krig med maoistene. De kongevennlige hadde best kontroll over byene, mens maoistene rekrutterte og dominerte landsbyene og fjellene.
På stiene rundt landsbyene herjet maoistene og krevde inn skatter. Stiene er ferdselårene til landsbyene, som brukes hver dag av innbyggerne her til å sanke inn friske blader for mat til krøtterne, visne blader for å gjøre kumøkk om til kompost (kompost er faktisk den viktigste grunnen til å holde kyr i følge Mahabir, det er så viktig for veksten her hvor ingen bruker kunstgjødsel), og skaffe brensel. Kun døde trær kan kuttes til ved, og da mot avgift til community, siden all skog er felleseid. Vi treffer gamle damer på 70 som bærer 40- 50 kilo på ryggen med pannebånd (sjekk bilde for å forstå prinsippet) på plastsandaler nedover glatte stier. Det morsomme med skattene fra maoistene er at de gav deg en kvittering! Ryddige ”terrorister”? Vi krever 1200 rupi (ca 110kr) av deg for å gå på ”våre” stier, selvsagt uten noen form for rett til det, men her har du en kvittering slik at du slipper å betale enda en gang hvis du blir stoppet igjen. Sivilisert system det der…
Maoistene ja: huset vi bor i lå svært sentralt plassert i forhold til maoistenes ferdselsårer. Dermed var de så ofte innom og krevde mat og drikke at eierne av huset til slutt bestemte seg for å flytte bort. Dette var egentlig ikke fordi maoistene var noe mer enn en litt ubehagelig pine. Problemet var i større grad hæren som etterpå kom og stilte spørsmål om hvilke tilknytning huseierne hadde til maoistene, med fare for arrestasjoner og hardhendt behandling. Det fortelles av hele landsbyen var tom når hæren kom, mens alle var tilstede når maoistene var innom. De var tross alt bare interessert i mat og drikke.
Det er rart å bli servert mat og drikke i et hus hvor slike konflikter var levende for 4-5 år siden. Vi får selvsagt Dal: ris, saus, poteter, grønnsaker og kylling, sammen med råksi og varmt vann. Varmt vann går bra. Men kokt vann som vi får med oss på flaske til drikke utover dagen smaker råttent. Jeg har sjeldent gledet meg mer til flaskevann og kald pils enn tredje dagen på tur.
Denne kvelden må jeg kaste inn håndkleet tidlig med hodeverk, og går dermed glipp av middag med hele fiffen fra byen. De har stor respekt for Mahabir, legen, journalisten og oss, samtidig som det er påfallende lite avstand mellom dem og gjestene. Husk at Mahabir er stjerne i Nepal og landsbyens velgjører, doktoren er velkjent og av god kaste, journalisten er også en kjent stemme, og en norsk professor (det er ikke jeg som velger tittel her) ikke er dagligdags, selv om han, ifølge dem, ser ut som en student… Jeg blir liggende i andre etasje og høre på stemmer, og reflekterer over latteren, antall historier og den utrolig løse stemningen det er rundt middagen.
For en nordmann er det selvsagt også slående at samtalen består 100 % av mannstemmer, selv om det er flere kvinner i rommet. Mennene deltar aktivt i matlagingen, men når det kommer til samtaler er dominansen totalt. Det er selvsagt ingen vitenskap å basere seg på en samtale eller to, men det er vel også opplagt store forskjeller mellom Norge og Nepal på disse områdene.
Folk på fjelltur, hva lærer jeg? En utrolig, litt sjenert gjestfrihet. Alt gjøres som kan bidra til å gjøre mitt opphold perfekt. Det finnes ikke nei. Det er litt nifst med fremmede. Men bevares: det er utrolig mye enklere å komme i kontakt med alle her enn det er med de fleste nordmenn.
Plan (vel, egentlig ikke plan, vi visste svært lite om hva dette ble når vi dro). Dag 0: kjøre til Nangi (landsby), intervjue mennesker der. Dag 1: gå til Mohra: relaystasjon på 3200 meter, se på teknologien der og så gå videre til hotell i Dada kharka (9 timers gåtur). Dag 2: gå videre til Tikot (ny landsby) også her intervjue mennesker om konsekvenser av å få Internett (6 timer). Dag 3: gå tilbake til start (kort sak det der, ca 5 timer).
Alt om prosjektet senere. Nå: folk og mottakelse rundt omkring.
Foruten Mahabir og Devinder består reisefølge av en journalist fra BBC Nepal som skal lage 3 programmer om hvordan Internett forandrer menneskers liv, og en lege som arbeider med et telemedisinprosjekt sammen med Mahabir, som jeg også vil skrive om senere. For en gjeng! Tenk deg at du skal samle inn data om et forskningsprosjekt i et land du ikke kjenner, velg forskningsteam. Mitt ser sånn ut: 1) primus motor og hjernen bak hele prosjektet, 2) en superivrig kollega som snakker språket og som ”eier” forskningsprosjektet, 3) en profesjonell intervjuer som selv oppe i fjellene er en kjent stemme etter mange år i BBC, 4) en intellektuell, innsiktsfull aktivist og lege som brenner for å bedre helsetilbudet i landsbyene og som villig vekk forteller om landet, kulturen, politikken og menneskene underveis og som er humørspreder av rang. 5) meg. ? Forhåpentligvis evne til å reflektere over det vi ser med litt avstand, og å dermed bidra til å sikre nødvendig distanse til forskningsprosjektet. Selv om de som kjenner femtemann nok vil mene at dette er et svakt punkt, tørr jeg påstå at det er et bra team som drar på tur!
Gjengen på tur, Devinder fotograferer
Folk: vi ankommer Nangi etter lang biltur. Og møtes av ca 20 personer som klapper i det vi kommer ut, og gir hver av oss 3-4 blomsterkranser rundt halsen. "Namaste" uttales med hendene samlet foran brystet, til alle som kommer. Høflighetsfraser er for øvrig ikke noe for Mahabir, han er fort ferdig og klar for arbeid. Vi treffer lokale så vel som frivillige fra Australia og Tyskland som bor her. Te kommer selvsagt automatisk, og de lokale vet ikke hva godt de kan gjøre for oss. Alle lar seg intervjue, dog med stor grad av sjenanse.
Devinder får "vanlig" mottakelse
Min eneste asiatiske erfaring fra tidligere er fra en liknende forskningsreise i Indonesia. I forhold til den opplevelsen er førsteinntrykket at Nepalesere er sjenerte. Hvor jeg i Indonesia nesten ikke fikk tatt et eneste bilde uten at en gjeng unger kom leende og ville være med, snur Nepaleserne seg heller bort når du spør om et bilde. Som alltid: de minste ungene er like overalt. I Indonesia var det også smil overalt du snudde deg, her må de i større grad lures fram. Når du så kommer i kontakt med folk, vet de ikke hva godt de kan få gjort for deg. En litt sjenert avstand består, men det er stor varme og gjestfrihet vi møter alle veier. Langt varmere enn de fleste utenfra som besøker Norge opplever oss vil jeg tro? Det er jo en erfaring jeg aldri får mulighet til å oppleve.
Min ”guide” blir programmererlæreren som snakker brukbart engelsk. Dette lokalsamfunnet (communities begrepet står sterkt) har valgt å betale lærerne sine bedre enn mange andre. Dermed er det i større grad mulig å få inn personer med utdannelse, slik min guide har. Han setter selvsagt av hele ettermiddagen til å vise meg rundt, lage avtaler, gi meg Internettilgang og alt annet jeg måtte trenge.
Vi ser for første gang prosjektet ute i ”feltet”. Det er ingen tvil om at Neap Wireless på sikt vil kunne ha store ringvirkninger lokalt. Her ser vi også videokonferanseutstyret som benyttes mellom village ladies (ansvarlige for lokalt helsetilbud) og leger på større sykehus. Helt på grensen til mer meningsfyll bruk av IT enn for eksempel å fokusere på Facebook- bruk hjemme i Norge.
Flittig chatting og mailing på en skolefridag
Telekonferanseutstyr kobler sammen landsbyer og sykehus, og forbedrer helsesituasjonen i landsbyene
Det er fridag når vi kommer. Datalabbene er likevel fylt opp av unger som gjør hva de vil. Mange ser på bilder av popstjerner. Mange chatter eller sender e-mail til venner i eller utenfor landsbyer (husk at ”alle” har slektninger som arbeider andre steder). De minste barna er henvist til en egen lab uten Internett, de spiller pedagogiske spill (matte, alfabet, mengdeforståelse). Det skal sies at det kun er slike spill de har tilgang til her. I tillegg er det egne Pcer som landsbyinnbyggerne kan bruke, de tilbys også kurs og opplæring, noe relativt mange av de 800 innbyggerne har gjennomført.
Folk var det jeg skulle snakke om.
Kveldene på tur går mest i Nepali, noe i engelsk. Nok engelsk til at jeg får innsikt i mange problemstillinger med relevans for Nepal. Borgerkrigen, maoistenes styre, massakren i kongepalasset (et medlem av kongefamilien drepte i 2001 ca 10 personer, inkludert konge, dronning og to andre tronarvinger, før han drepte seg selv. Ingen vet sikkert hvorfor), mangel på fred, behov for veier og å få en konstitusjon på plass (det har de ikke nå) er blant de mer seriøse temaene som belyses allerede første kvelden, sammen med mindre akademiske diskusjoner om kvaliteten på Råksi :varmt lokalt brennevin med eller uten krydder. Funker, men for å være helt ærlig kun i mangel av alternativer.
Gjestehus i Nangi, sjekk fjella i bakgrunnen
Neste dag: opp til Mohra (toppen), møte med tre nye litt sjenerte gutter, hvorav en fulgte oss videre. Fram til Dada kharka, som kan sammenlignes norsk turisthytte dog uten isolasjon i veggene, hvor vi traff andre trekkere. Videre til Mohra og samme ritual: klapping, blomster, te (som alltid), og mennesker som ikke vet hva de kan gjøre godt for deg for at du skal trives. Her er det mange unger som lett lar seg tiltrekke av kamera og en merkelig lang og lys skapning i skitten shorts. Ettermiddagens attraksjon er volleyballkamp kun menn selvsagt (jeg får forklart etterpå at dette er litt for tøft fysisk for jentene som derfor ”slipper” å delta) og ca 50 tilskuere. Spillere: alder 12 til 50? Tilskuere: alder 0 til 80?. Interessant C-moment: midt i banen går hovedstien opp til landsbyen. I løpet av kampen kommer et titalls kyr gjennom banen, uten at dette ser ut til å påvirke andre enn kyrne.
Middag og overnatting hos computerlæreren og ”the village lady”. Nepal har en lang og relativt kronglete historie, og har vært dominert av mange klaner og kongedømmer. Jeg skal ikke late som om jeg har oversikten her. Uansett: i en tiårsperiode frem til 2007- 2008 var landet reelt sett i borgerkrig. Den kongevennlige regjeringen med kontroll over hæren la i regelrett krig med maoistene. De kongevennlige hadde best kontroll over byene, mens maoistene rekrutterte og dominerte landsbyene og fjellene.
Typisk måltid, på gulvet selvsagt
På stiene rundt landsbyene herjet maoistene og krevde inn skatter. Stiene er ferdselårene til landsbyene, som brukes hver dag av innbyggerne her til å sanke inn friske blader for mat til krøtterne, visne blader for å gjøre kumøkk om til kompost (kompost er faktisk den viktigste grunnen til å holde kyr i følge Mahabir, det er så viktig for veksten her hvor ingen bruker kunstgjødsel), og skaffe brensel. Kun døde trær kan kuttes til ved, og da mot avgift til community, siden all skog er felleseid. Vi treffer gamle damer på 70 som bærer 40- 50 kilo på ryggen med pannebånd (sjekk bilde for å forstå prinsippet) på plastsandaler nedover glatte stier. Det morsomme med skattene fra maoistene er at de gav deg en kvittering! Ryddige ”terrorister”? Vi krever 1200 rupi (ca 110kr) av deg for å gå på ”våre” stier, selvsagt uten noen form for rett til det, men her har du en kvittering slik at du slipper å betale enda en gang hvis du blir stoppet igjen. Sivilisert system det der…
Det bæres, sjekk mengden og fargene på blomstene. Nederste bilde: se etter så ser du beina under busken...
Maoistene ja: huset vi bor i lå svært sentralt plassert i forhold til maoistenes ferdselsårer. Dermed var de så ofte innom og krevde mat og drikke at eierne av huset til slutt bestemte seg for å flytte bort. Dette var egentlig ikke fordi maoistene var noe mer enn en litt ubehagelig pine. Problemet var i større grad hæren som etterpå kom og stilte spørsmål om hvilke tilknytning huseierne hadde til maoistene, med fare for arrestasjoner og hardhendt behandling. Det fortelles av hele landsbyen var tom når hæren kom, mens alle var tilstede når maoistene var innom. De var tross alt bare interessert i mat og drikke.
Det er rart å bli servert mat og drikke i et hus hvor slike konflikter var levende for 4-5 år siden. Vi får selvsagt Dal: ris, saus, poteter, grønnsaker og kylling, sammen med råksi og varmt vann. Varmt vann går bra. Men kokt vann som vi får med oss på flaske til drikke utover dagen smaker råttent. Jeg har sjeldent gledet meg mer til flaskevann og kald pils enn tredje dagen på tur.
Denne kvelden må jeg kaste inn håndkleet tidlig med hodeverk, og går dermed glipp av middag med hele fiffen fra byen. De har stor respekt for Mahabir, legen, journalisten og oss, samtidig som det er påfallende lite avstand mellom dem og gjestene. Husk at Mahabir er stjerne i Nepal og landsbyens velgjører, doktoren er velkjent og av god kaste, journalisten er også en kjent stemme, og en norsk professor (det er ikke jeg som velger tittel her) ikke er dagligdags, selv om han, ifølge dem, ser ut som en student… Jeg blir liggende i andre etasje og høre på stemmer, og reflekterer over latteren, antall historier og den utrolig løse stemningen det er rundt middagen.
For en nordmann er det selvsagt også slående at samtalen består 100 % av mannstemmer, selv om det er flere kvinner i rommet. Mennene deltar aktivt i matlagingen, men når det kommer til samtaler er dominansen totalt. Det er selvsagt ingen vitenskap å basere seg på en samtale eller to, men det er vel også opplagt store forskjeller mellom Norge og Nepal på disse områdene.
Folk på fjelltur, hva lærer jeg? En utrolig, litt sjenert gjestfrihet. Alt gjøres som kan bidra til å gjøre mitt opphold perfekt. Det finnes ikke nei. Det er litt nifst med fremmede. Men bevares: det er utrolig mye enklere å komme i kontakt med alle her enn det er med de fleste nordmenn.
Mahabir Pun
Mahabir Pun
Pokhara, en halvtimes flytur unna Kathmandu er et turistsentrum i Nepal. Nydelig by og fra hotellrommet er det utsikt til fjell på over 8000 meter. Lake side som er turistsentrum har en nydelig og utrolig stille innsjø hvor du kan leie robåter, med litt følelse av å tråkke i turistløypa enkelte plasser. Det kan man leve med. North Face produkter til priser som er latterlige, men så ser sømmene noe pirataktige ut også… Byen anbefales!
Utsikt fra hotellrom i Pokhara
Ta med til Pokhara: reisefølge som har bodd og arbeidet her i flere år, som har fått barn her og som har byen i sitt hjerte! Det er utrolig å få se et land sammen med lokalkjente. Og her treffer vi en til: Mahabir Pun ringer oss, og ber oss møte han om 5 minutter. Devinder er tydelig spent: dette er en velkjent Nepaleser som respekteres svært høyt, og som min venn er svært avhengig av med tanke på sitt PhD prosjekt. Mahabir kommer slentrende i utslitte sandaler, shorts og t-skjorte, og ser virkelig ikke spesielt fancy ut, jeg er happy for at slipset ligger i kofferten. Han viser oss først onkelens hus, hvor han startet å sende signaler fra byen Pokhara til fjellene i 2001, og hvor han enda sender fra.
Meg, Mahabirs onkel og Mahabir selv
Mahabir er en interessant fyr. Fra fattige kår i Nangi (som vi besøker senere), forteller han at han fikk sine første sandaler når han var 12-13. Han klarte seg bra på skolen (dette er ikke en mann av store ord, så det betyr nok at han var flink) etter at familien flyttet fra landsbyen for at barna skulle få utdannelse. 6 dagers gåttur for å flytte, veier fantes ikke. Han søkte etter hvert scholarship til USA og Nebraska. Da han fikk dette gjensto kun to problemer: å vise at han hadde penger tilgjengelig på konto for å få innreise, og å kunne betale 300 US dollar for visum til USA. Det første ordnes enkelt: med kontakter i banken fikser du en falsk kontoutskrift. 300 dollar ordnes som det gjøres her i landet: man spør familie om støtte. En fjern slektning satt på to videospillere. En ble solgt, og pengene var i boks.
Mange familier i landsbyene her nede har en eller flere familiemedlemmer som bor, studerer og arbeider utenlands eller i storbyene i Nepal. Dette representerer en stor drøm for mange, men oppleves nok også som en forpliktelse for mange unge siden familiene nærmest er avhengige av å få penger fra familiemedlemmer med inntekt utenfra. Så langt er derfor Mahabirs historie typisk: en fattig gutt som klarer seg på skolen, får scholarship til O store USA,
Her tar vi en avstikker: hvor vil Nepalesere reise når de vil arbeide i utlandet? Prioritert rekkefølge er: USA (by far), UK (runner up), Australia, Canada og store land i Europa (gruppe tre), India, Korea, emiratene (eklere å få til), resten av verden (useeda gruppe). Norge? Så fremt det er en del av verden så er vi en plass nede i useeda gruppe. Dette er selvsagt ikke helt sant, og handler mer om at Norge ikke er godt kjent, naturlig nok. Likevel interessant å se vår egen verden utenfra noen ganger, sjekk et ”lokalt” verdenskart neste gang du er i utenfor Europa og se hvor stort Norge er.
- og får seg en utdannelse (master i Engelsk).
Så bryter han mønsteret. Mahabir kommer hjem fra USA med sekken full av Pc komponenter. Kabinettet tar for mye plass, så de første Pcene monteres i egendesigna trekasser. 386 og 486 modeller hvorav enkelte visstnok sviver enda.
Ikke bare drar han hjem, han drar tilbake til sin landsby Nangi hvor han bosetter seg alene i 7 år og arbeider som social worker (og bonde selvsagt, det gjør alle). En retur til sin egen landsby med en fin postgraduate grad fra USA er da som nå svært uvanlig. Det finnes den dag i dag ikke noen form for avansert arbeid i landsbyene, som enda er 100% basert på jordbruk, og hvor du ikke finner en eneste maskin som kan hjelpe (foruten en og annen sjelden motorsag). Skoler er unntaket: det er grunnskoler i mange landsbyer og de trenger selvsagt lærere. Kompetansenivået er svært varierende og langt fra masternivå for de fleste lærerne her, så det er heller ingen typisk fremtid for en med Mahabirs utdannelse
Mahabir starter sin gjerning som pådriver og social worker i landsbyene. 7 skoler får hver sin PC. Så drar han rundt for å finne ut hvorfor folk flytter fra landsbyen, noe som er et stort problem. Dette blir hans store prosjekt: å utvikle gode alternativer på landsbygda som kan bidra til å gi mennesker alternativer der de allerede bor, bidra til utvikling, og hindre fraflytting. The Wireless Nepal project kan ses på som et initiativ for å få dette til.
Ifølge Mahabir er det to hovedgrunner til flyttestrømmen. For det første flytter familier til byene for at ungene skal kunne få en god utdannelse. Det er store kvalitetsforskjeller mellom en gjennomsnittlig landsbyskole og de beste skolene i landet, som uten unntak ligger i de store byene. For det andre savner de grunnlegende helsetjenester i landsbyene. Det er nærmest umulig å rekruttere godt utdannet helsepersonell til landsbygda, og helsetjenestene lokalt er basert på Village ladies som kan ha noe trening, men som langt fra er sykepleiere. Husk at sykehus ikke er lett tilgjengelige, noe som for eksempel betyr at alle fødsler foregår i hjemmene med tilsyn av en Village lady. Mer om dette siden.
Mange landsbyer er selv i dag uten veiforbindelse, noe som gjerne kan innebære en dagsreise for å komme til nærmeste knutepunkt hvor de kan gjøre nødvendige innkjøp og kanskje skaffe seg medisiner, og hvor de kan ta busser videre til større byer med helsetjenester og utdanningstilbud. Fra Nangi, som vi senere besøker, fortelles det at det før tok 3 dager en vei å gå til Pokhara som er et kommunikasjonsknutepunkt. På midten av nittitallet kom det vei til Beni, noe som reduserte reisetiden dramatisk. Nå kunne man gå opp og ned på en dag. I dag bygges det veier mange steder i Nepal, også i Nangi, som nå er tre timer unna Beni. Veier er fremdeles unntaket og kvaliteten er fryktelig. For Mahabir, som opplevde å måtte gå i 6 dager for å ta en telefon etter at han kom hjem fra USA, var løsningen opplagt: når infrastrukturen ikke tillater at menneskene fraktes til tilbudene, så får tilbudene fraktes til menneskene. Ergo Internett.
I 2001 starter derfor Mahabir og medhjelpere prosjektet med å sende signaler fra storbyen Pokhara til landsbyen sin hjemme, omtrent 50-60 kilometer borte. I den forbindelse var det noen små (?) utfordringer. For det første var prosjektet ulovlig. Kongen og regjering hadde monopol på all kringkasting, og trådløse nettverk slik som disse var ikke tillatt. For det andre, som en konsekvens av forbudet, var det ikke tillatt å importere profesjonelt utstyr, samtidig som det ikke var få kjøpt i Nepal. For det tredje var landet i borgerkrig, med en relativt hardhendt millitærstyrke og regjering som kjemper mot maoister som oppholder seg i fjellene hvor mottakerne må plasseres. Det blir liksom litt knuslete å snakke om at gjengen egentlig ikke har teknisk utdannelse, at det ikke fantes antenner å oppdrive (disse lager de selv med litermål i blikk som mottakerenhet), at de må bygge på teknologi som er ment for private nettverk (802b hvis det forteller deg noe) som skal sende signaler 32 kilometer til neste punkt, at server og sender plasseres i Pokhara som mangler strøm 12 timer pr døgn, at relay-stasjonen (knutepunkt for videresending av signaler) må plasseres på en fjelltopp i 3200 meters høyde, selvsagt uten strøm eller noen form for fasiliteter. Absolutt alt av installasjoner her (antenne, switcher, radiosender videre, solcellepanel, batteribackup) skjules i et tre 10 meter over bakken, slik at ikke Maoistene, som på denne tiden kontrollerer fjellområdene, så lett skal finne og la seg provosere av installasjonene!
Kortversjonen av fremdriften etter dette er som følger: det virker! Teknisk sett hadde aldri jeg trodd du skulle få dette hjemmeutstyret til å fungere over slike avstander. I 2004 byttes utstyret ut med bedre utstyr, og flere landsbyer kobles på hele tiden. Etter hvert blir prosjektet lovlig, og vokser seg uansett såpass stort at det blir umulig å stoppe.
Systemet krever en del vedlikehold, noe som blant annet medfører at det på flere fjelltopper nå bor en person året rundt for å ta seg av de problemer som måtte oppstå. Der vi var bodde det en ung gutt alene, som nå og da får besøk, en sjeldent gang har noen som kan se etter slik at han kan gå 2-3 timer hver vei å besøke sin egen landsby, og som ellers holder liv i seg selv og nettverket. Hans jobb inngår på lista over jobber jeg IKKE vil ha! Du ser toppstasjonen her:
Mahabir bor nå i Pokhara for å kunne ha kontroll med nettverket og serverne som står plassert i et lite kontor i hans hus der. Samtidig er han avhengig av å reise mye, noe som ikke lar seg forene med den lange reiseavstanden fra hans landsby. Når vi senere drar på 3 dagers fottur for å se på prosjektene, har han sekken full av utstyr som skal byttes eller fikses underveis hvor vi drar. Denne sandalbaserte tekniske supporten er imponerende, samtidig som det nok uttrykker noe av svakheten i hvordan prosjektet er skrudd sammen. Hele nettverket ser ut til å være svært avhengig av Mahabir og hans entusiasme. I kombinasjon med en stadig utvidelse til nye steder er det lett å tenke seg at dette kan bli en utfordring fremover.
Det er vanskelig å se for seg en mer dedikert og samtidig uformell person. I landsbyene vi besøker mottas han med enorm respekt (bemerk: dette er ikke koblet sammen med avstand), noe som han tydelig syns er litt klamt. Han mener selv at han fikk Magsaysay Award for tidlig, uten å ha utrettet nok (tok en Obama der altså), samtidig som han er 100% fokusert på hva han skal gjøre.
IT prosjekter i utviklingsland (ICT4D for oss nerder) kritiseres ofte for å ikke forstå konteksten hvor de er ment å virke. I tillegg rettes det ofte kritikk mot en overfokusering på teknologi fremfor innhold. Det blir investert mye i å få teknologien på plass, uten at det i like stor grad settes av ressurser til å sørge for innhold og opplæring. Nepal Wireless er sådan interessant. Mahabir har selvsagt kontekstuell forståelse, noe som innebærer innsikt i den politiske situasjonen, i lokalsamfunn, noe som innebærer forståelse av geografisk kunnskap, blant annet om topografiens muligheter og begrensninger, og lokale behov etter å ha arbeidet 7 år før han startet dette prosjektet som er ment å direkte adressere de behov som er identifisert lokalt.
Det er også interessant at Mahabir er fra en klasse og landsby som tradisjonelt ikke har lederposisjoner. Fremdeles er Nepal gjennomsyret av klassetenkning. Det betyr at det nesten uten unntak er noen klasser og familier som driver alle forretninger og det er andre klasser som er ansatt på høyt anerkjente kontorer. Mange klasser, inkludert den til Mahabir og Devinder, har tradisjonelt ikke slike posisjoner og møter selv i dag lukkete dører i mange sammenhenger. Devinder forteller, etter at vi har vært i møte med kontoret for regulering av telekomm bransjen (som visstnok er rike med gode lønninger) at han sannsynligvis ikke ville bli ansatt her, selv med en doktograd i hånda. Dette virker jo merkelig for meg etter å ha møtt to sjefer (inkludert toppsjefen med STORT kontor) som er vennlighetene selv. Mahabir, som jeg i større og større grad forstår er et ikon for hele landet, er derfor ikke bare viktig for det han får til. Han er også en av svært få rollemodeller som bryter med det tradisjonelle kastesystemet, og som kan gi mennesker av lavere kaster tro på at det er mulig å få til noe. Det samme er for øvrig Devinder, som har fått seg en lang utdannelse (han har en doktorgrad fra før han kom til Norge), og jobb hos oss, han er en stolthet for hele landsbyen han kommer fra.
Stilig forskningsprosjekt? Yes sir! Morsomt å forske på slike prosjekter? You bet! Mer slitsomt enn kontoret hjemme? Ja, det er faktisk det. Lange dager, du må definitivt være nysgjerrig og villig til å fire på en del krav til komfort for å gjøre dette. Meningsfylt? Mener det ja! Mer om det senere.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
