Noen refleksjoner om ambisjonene til UiA etter å ha vært på tur i Nepal

Hos oss bruker vi masse ressurser på å motivere studenter til å gidde å jobbe, og lykkes bare sånn passe. Den ressursbruken er det ikke noe vits å diskutere med nepalesere. Vi har selvsagt et mye bedre system og mye bedre tilbud. Men den indre driven er annerledes, rett og slett fordi en utdannelse her nede betyr så uendelig mye mer!

Kommer du ut med en mastergrad har du alle muligheter for en godt betalt jobb (bortsett fra de problemer som kommer fra kastesystemet og stengsler kvinner møter da) og kan ta deg av foreldre og søsken. Lykkes du ikke overlates du til servicejobber (taxisjåfør eller kelner), eller endre opp som bonde. Fint nok, men ikke betalt og ingen utvikling. Husk at den enkelte student er hele familiens prosjekt og investering. Faren (igjen, det handler om far her) har gjerne spart i årevis, flyttet til en by for at ungene skal få utdannelse, og tatt opp lån for at dette skal lykkes. Dette er mer regelen enn unntaket. Det er gjerne et av barna som gis denne muligheten, siden dette er dyrt. Dette kombineres gjerne med å sende en annen utenlands for å arbeide, til Gulfstatene India eller Europa hvor disse tar på seg slitsomme jobber, spesielt i byggebransjen. Uansett: studenten er gjerne familiens store investering for fremtidig suksess. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som skjer hvis han eller hun mislykkes.

Våre studenter: ja, får de en grad er det jo bra (inkludér nå for all del inn hva du har lyst til, ikke tenk på om det er behov for dette, eller at fagene henger sammen). Hvis du ikke får graden din? Det et er vel nesten like bra det? Fokus: ha det kjekt underveis!

La meg få si at en student som ikke lykkes med å få en grad hos oss heller ikke har prøvd hardt nok! Jeg har enda til gode å se studenter på vårt studium som ikke kommer igjennom hvis de arbeider skikkelig.

Denne holdningen er levende på UiA, også helt opp til ”topp” nivå: doktogradene.

Som stipendiat blir du fortalt/opplært til å se på dette som en vanlig jobb (ventilasjonen slås av kl 4). ”Premien” du får hvis du ikke lykkes med å bli ferdig? Stadig nye engasjement som universtitetslektor, gjerne med bedre lønn enn stipendiater. Slik at du får tid til å klore deg fast og etter hvert gå over i mer eller mindre faste posisjoner. Selvsagt finnes det hederlige unntak og selvsagt overdriver jeg. Men ærlig talt, de av dere som kjenner systemet: jeg er dessverre skremmende nærme sannheten? En ærlig visjon for UiA ville ha vært: La oss sammen skape et helt middels universitet hvor folk har det greit! (parentes bemerket: en visjon jeg selv hadde levd bra med, hvorfor ikke?)

I flommen av gode sider ved velferdstat og likhetstanke er dette noen av utfordringene: faren for at ”drømmen” om forbedring, som er så viktig og levende for nepalesere, og mangel på konsekvenser av å mislykkes, fører til et engasjement på lavnivå. Paradokset er selvsagt at vi likevel får ut bedre masterkandidater hos oss enn i land hvor motivasjonen er annerledes, selvsagt fordi grunnskolesystemet er så bra at studentene kan mye når de kommer inn. Første eller tiendeplass på europeiske rankinger betyr i denne sammenheng lite; i forhold til Nepal er vår grunnskole himmelen.

Min drøm har lenge vært å gi våre studenter en smak av andre virkeligheter ved å ta deler av studiet i utlandet. Jeg treffer på to gutter som lurer på om noe slikt kan la seg gjøre. De ønsker at utenlandske studenter som snakker engelsk og kan IT skal komme ned til deres distrikt for en periode for å dra rundt til skolene å trene opp lærerne der i IT-bruk. De kunne for eksempel gjort dette 3-4 timer hver dag, for å ha resten av dagen til egne undersøkelser og rapportskriving av egen oppgave. Forhåpentligvis noe vi kan få til som en bacheloroppgave? Kan vi skaffe reisemidler? Det tror jeg. Får vi studenter? Her er jeg dessverre mer usikker, vil norske studenter egentlig forlate egen trygg hverdag for å se noe helt annet i to måneder? La oss se. Faglig utbytte? Jepp, det må vi da fikse, men enda viktigere: personlig utbytte: langt utover det de får i norske prosjekter, det er jeg villig til å sette penger på.